Stevnen, kjøpstevnen, de årlige leveringer av fisk til Kontoret i Bergen fra de nordlige landsdeler, fra midten av mai (vårstevnen) og fra midten av august (høststevnen). Det kunne også være en mellomstevn for dem som bodde så langt nord at de bare rakk én tur sørover. Tradisjonen skriver seg fra høymiddelalderen, da Bergen ble den dominerende utskipningshavnen for tørrfisken nordfra, og denne formen for nordlandshandel avtok mot slutten av 1800-tallet, da nye transportmidler og nye former for vareformidling tok over. Den siste nordlandsjekten la til i Skuteviken 1922.

Handelen gikk i prinsippet ut på at fiskerne hadde sine faste kjøpmenn som de leverte til, og at de seilte hjem med korn, kornprodukter og forskjellig redskap og utstyr, varer som de vanligvis hadde fått på kreditt. Slik oppstod Nordlandsgjelden, utestående fordringer som vanligvis ikke medførte pant, og hvor renter ikke ble krevd. Selv etter feilslått fiske følte kjøpmannen seg forpliktet til å gi kreditt. Tillitsforholdet mellom fisker og kjøpmann holdt seg gjerne gjennom flere slektledd. Om en stue på Bryggen skiftet eier, fortsatte fiskeren å levere til den samme stuen.

Til vårstevnen brakte fiskerne tran, rogn og skrei fanget på høstfisket. Til stevnen på ettersommeren ble det brakt tørrfisk som hadde hengt på hjellene fra vinterfisket og etter regelen var tatt ned 12. juni. Det oppsto myter om at leverandøren fuktet tørrfisken for at den skulle veie mer, og at mottakeren snøt ved å telle feil, mens småhandlerne ute i byen ikke tok det nøye med priser og kvalitet når de fikk kunder nordfra.

For bysamfunnet satte stevnene farge på livet, og livligheten økte med omsetningen. Særlig var det travelt på Bryggen og i tilstøtende gater, og over på Stranden, for jektene kunne ligge så tett på Vågen at en kunne gå tørrskodd over. Vetrlidsallmenningen hadde grønnmalte salgsboder med varer av alle slag. Et hevdvunnet mønster preget stevnene, selv måltidet som kjøpmannen serverte sin nordnorske gjest var uforanderlig – steik og plommesuppe. Men gesellene og drengene på Bryggen hadde 18 timers arbeidsøkter, og fridager eller helligdager var ukjent under stevnene. Lossemetodene med vippebommer og hjul var slitsomme, og veiing, pressing og bunting for å gjøre varene klar til eksport tok også ut kreftene.