Utbygging av Svartediksdemningen 1950-54. Foto fra 1952. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Vann- og kloakkvesenet, Bergen Byarkiv.

Vannforsyningen. 96 % av innbyggerne i Bergen får i dag vann fra den kommunale vannforsyningen. 4 % baserer seg fortsatt på privat vanntilførsel, fra brønner og bekker. Det kommunale vannforsyningssystemet består totalt av ca. 70 dammer, 5 vannbehandlingsanlegg (Espeland, Kismul, Sædalen, Svartediket, Jordalen) og et ca. 900 km langt transportsystem (ledninger, hvorav noen går gjennom vanntunneler på til sammen 11 km) med 33 høydebasseng, 80 trykkøkningsstasjoner, 10 000 vannkummer og 25 000 ventiler. Gjennom dette systemet leveres årlig 44 mill. m³ vann (2008).

Forsyningssystemet opereres av to vannverk, Bergen vannverk (betjener ca. 235 000 mennesker) og Risnæs vannverk, som forsyner området ved Trengereid med ca. 250 beboere. Tunes vannverk, som forsynte åtte hus og en skole, ble nedlagt i 2008. Vannbehandlingsanleggene får daglig tilførsel fra følgende seks permanente kilder: Svartavatnet, Ulvvatnet, Stemmevatnet, Nordre- og Søndre Gløvrevatnet, Svartediket og Jordalsvatnet. I tillegg disponeres følgende reservekilder, som kan kobles til på kort varsel: Sætervatnet og Bogetveitstemma i Åsane, Gamsebotntjørn i Ytre Arna og Raudtjørn i Indre Arna. Hvert vannbehandlingsanlegg har sitt forsyningsområde, men distribusjonssystemet er knyttet sammen slik at anleggene kan supplere hverandre ved behov. Vannmagasinene inneholder til enhver tid to døgns forsyning av ferdigbehandlet vann, tilsvarende 280 000 m³, lagret i bassenger og fjelltunneler. I 2009 startet byggingen av en dam ved Svartevatnet som vil gi Espeland vannverk på Gullfjellet en lagringskapasitet på 5 millioner m³ mer vann enn tidligere.

Begge vannverkene er godkjente av Mattilsynet og gjenstand for omfattende og kontinuerlig kvalitetskontroll. Både av råvannet og det ferdigbehandlede vannet tas det en rekke prøver før det sendes ut til abonnentene, og alle vannbehandlingsanlegg i Bergen har nå hygieniske barrierer mot både bakterier og parasitter.

Damanlegget ved Storediket under bygging. Damanlegget sto ferdig i 1919. Foto datert 10. august 1918. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Vann- og kloakkvesenet, Bergen Byarkiv.

Historikk. Vannforsyningen til Bergen ble i eldre tid besørget av bekkene fra Fløyfjellet og de mange brønnene i selve byen. Av de omtrent 15 bekkene som hadde betydning for bysamfunnet, var trolig to grener av Sjurelven fra Skansemyren de viktigste. Sammen med en bekk langs Vetrlidsallmenningen demmet de opp aur, sand og stein i Eyrar-deltaet ved Korskirken. Andre større vassdrag lå utenfor bykjernen. I nord rant grenseelven Gunnildarå og Mulelven, i sør Møllendalselven. Avløpsvannet ble fraktet til sjøen gjennom gatene i åpne veiter og rennesteiner, noe som førte smittestoffer til brønnene og var årsak til farsotter. Koleraepidemien 1848 utløste kravet om bedre vannforsyning, men dette var også påkrevd fordi innbyggertallet økte og fordi brannvesenet trengte en mer pålitelig tilførsel av vann. Et forslag 1838 om vannverk ved Skomakerdiket hadde ikke ført frem, men 1850 vedtok bystyret enstemmig å anlegge vannverk fra Svartediket. 1855 begynte et offentlig ledningsopplegg å levere drikkevann derfra, og fra samme tid ble avløpsvann ført i lukket system til sjøen.

Svartediksdammen fikk en tappehøyde på 4,5 m, som var tilstrekkelig til 1882. Kommunen kjøpte eiendommen Øvre Møllendal 1868, og fikk dermed bruksrett til Isdalsvann, Tarlebøvann, Langelivann og Øvre Isdalsvann. Utbyggingen i 1882 tok sikte på å sikre byen vann i 90 døgn. Demningen ble gjort 3 m høyere, og Svartediket kunne reguleres 7,7 m. Ny utbygging 1950–54 hevet vannstanden i Svartediket ytterligere 11 m til reguleringshøyde 18,7 m. Tarlebøvann ble 1922–32 bygd ut til reguleringshøyde 15,3 m. En ledning ble lagt i Isdalsveien 1924–28 og ført til Ravneberghaugen.

Mulevannverkets overbygde reduksjonsbasseng ble lagt ved Fjellveien. Bygget ble tegnet av arkitekt Kaspar Hassel. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Vann- og kloakkvesenet, Bergen byarkiv.

Mulevassdraget ble kjøpt av kommunen 1877, og Nedrediket oppdemmet 1880. En ny inntaksdam ble lagt høyere oppe i Skredderdalen 1896. Utbyggingen ble fullført 1910, og ledningstrykket redusert med ventiler, fra 1914 ved et basseng. Forsyningsbassenger i dette vassdraget var Nedrediket, Nyediket, Storediket og Store og Lille Tindevann. Nedrediket og Nyediket ble senere nedlagt. Dammen ved Storediket, fullført 1919, har 10,4 m reguleringshøyde. Siste byggetrinn var en større inntaksdam for magasinet i Skredderdalen 1924. Fra hovedmagasinet renner vannet i åpen bekk med styrt regulering.

Storemøllevassdraget (Munkebotnsvassdraget) har vært regulert for mølledrift siden 1500-tallet. Vassdraget ble ekspropriert 1945 og innløst 5 år senere. Ved utbyggingen av nordre bydel ble et vannverk med to ledninger til Munkebotnsvatnet fullført 1960. I Byfjellene disponerer kommunen alle vassdrag unntatt Starefossen fra Skomakerdiket, som tidligere ble brukt av Hansa Bryggeri.

Laksevåg hadde vannverk i drift fra 1908, 10 år før sognet ble egen kommune. Det er senere utvidet, sist i 1937, ved påbygging av inntaksdammene i Løvstakkvannene til 5 m for det største. Nytt vannverk ble tatt i bruk 1951 med Liavatnet som hovedmagasin og reguleringshøyde 4 m. I sammenheng med utbyggingen av Loddefjord sogn og marinebasen Haakonsvern ble Tennebekkvatnet utbygd 1962 (7,5 m). Et vannverk ved Alvøyvatnet har vært brukt av kommunen, av Haakonsvern og Alvøens Papirfabrik.

Fana drøftet spørsmålet om vannforsyning fra 1917, men anlegget av magasinene Søre og Nordree Gløvrevatnet og Stemmevatnet (med reguleringshøyde 10, 12 og 3 m) var ikke fullført før i midten av 1960-årene. Fyllingsdalen ble innlemmet i Bergen 1955, og både Bjørndalsvatnet og Gjeddevatnet ble 1959 ekspropriert til hoved- og inntaksmagasin og regulert til 5,4 og 1 m. En pumpestasjon med renseanlegg ble bygd 1959–60. Den presser vannet opp til et trykkbasseng som ble sprengt inn i Knappenfjellet 1962–63, og det føres videre i flere pumpetrinn til basseng i Renneberget. Vannverket i Fyllingsdalen er knyttet til vannverkene i Laksevåg og Fana. Utbyggingen av Fana krevde større vannforsyning, og Svartavatnet og Joravatnet på Fanafjellet ble regulert, fra 1967 ledes vannet til Stendafjellet, der det er utsprengt to trykk- og utjevningsmagsiner.

Arna tok i bruk Gamsbotntjern til vannforsyning 1934. Den private Ytre Arna-stemma ble tilknyttet 1966–67. På Espeland ble et mindre vannverk satt i drift 1947. Arna vassverk leverer siden 1965 vann fra Reppardalen og forsyninger fra kraftverket i Moldalia, som har tunnelanlegg med ledning til Raudtjørn (regulert 6 m). Trengereidområdet har siden 1983 hatt vannforsyning fra Gulltjørn.

Åsane var til etter den annen verdenskrig henvist til brønner eller private vannverk i Salhus, Eidsvåg og på Breistein; av disse er Salhusverket senere tatt over av kommunen. I 1947 var Baugtveitstemma bygd ut med 6 m reguleringshøyde, og kunne forsyne Mjølkeråen og Toppeområdet. Vannforsyning til Eidsvågneset måtte kjøpes fra Eidsvåg Fabrikker, som hadde uttak fra Langevatnet, til kommunen i 1978 overtok Jordalsvassdraget. Sætervatnet i Jordalen (reguleringshøyde 8,5 m) ble knyttet til Baugtveitvannverket, og er nå reservemagasin for vannverket ved Jordalsvatnet, som ved forgreninger leverer til Ervik, Eidsvågsneset og Midtbygda, foruten til Øyjorden på vestsiden av Eidsvågsfjellet.

Arbeidet for å skaffe et stor-vannverk for Bergensområdet kom i gang 1955. Utbygging av Gullfjellsvannverket startet 1986 og ble fullført 1995. Hovedkilden er Svartavatnet (393 m o.h.), og deler av Bergen har fått vannforsyning fra Gullfjellet siden 1989. Utbyggingen omfatter også Korlatjørn. Forsyningsledningen går over Espeland og Arnadalen til Landås, og derfra fører forgreninger til Fantoft og til Svartediket, mens hovedledningen er lagt gjennom Gullsteinen og Løvstakken, videre gjennom Fyllingsdalen og Gravdalsfjellet til fordelingsbasseng på Lyderhorn.