Eligerte menn, (av lat. eligere, utvelge), borgerutvalg som med rådgivende stemme deltok i styringen av de større norske og danske byer under eneveldet. Ordningen ble innført i Bergen (som den første by i Norge) 1679, og ble først avløst av formannskapsloven av 1837. De utvalgte, som fra 1772 ble omtalt som deputerte borgere, omfattet opprinnelig 16 personer, alle fra byens kjøpmannsstand, og deres mandat var opprinnelig revisjon av byens regnskap, et mandat de etter to år utvidet til «at iaktta alt der var av betydning for byen og dens borgere». Utvalget hadde skiftende innflytelse, og 1722 ble antallet representanter redusert til 4, i 1786 utvidet til 8 med ombudene på livstid, utpekt av et råd med 24 medlemmer. 1771 ble det klaget over at 11 hadde kjøpt seg fri fra vervet som rådsmedlem, i 1798 gjaldt klagen at bare 1 var håndverker, noe som førte til en bestemmelse om at 6 av medlemmene måtte være av håndverkerstand. I siste periode frem til 1837 omfattet de deputerte, som nå ofte ble kalt borgerrepresentanter eller formenn, 4 håndverkere og 4 kjøpmenn.