Fehirde (norrønt féhirði, eg. en person som vokter annen manns fe, gods el. penger) var tittelen på kongens skattmester i senmiddelalderen. Av Norges fire fehirdsler (skattedistrikter) var Bergen det største, og omfattet ikke bare alle kystleidangene nord til Finnmark, men også Grønland og skattlandene i vest. Fehirden Audun Hugleikssons ombud på slutten av 1200-tallet hadde nærmest karakter av riksskattmester. Enkelte ganger hadde fehirden også syslemannens ombud, eller fehirden kunne ha politifunksjon. Sammen med syslemannen og gjaldkeren utgjorde fehirden et slags «regjeringskollegium» der de individuelle oppgavene ikke var skarpt avgrenset. Siste fehirde var Jon Svalesson Smør (ca. 1420–1483). I unionstiden gikk fehirden over til å bli lensherre og slottshøvedsmann.