Rammetekst fra Bergen byleksikon, trykt utgave 2009

Sjømannsmonumentet, nasjonalmonument over norske sjøfolks innsats på havet, fra vikingtiden til det 20. århundre, bekostet ved innsamlede midler og avduket 7. juni 1950. I sjøfartsbyen Bergen sa det seg selv at et minnesmerke viet nettopp denne viktige og ærerike yrkesgruppen måtte tilgodeses en sentral plass i byen. Dette kravet ble til fulle innfridd da kommunen lot Dyre Vaas ruvende, syv meter høye skulpturelle hyllest til sjømannsstanden dominere den østlige enden av byens hovedgate, Torgallmenningen.

Men mange reagerte på at Sjømannsmonumentet her kom til å stå et godt stykke fra sjøfolks rette element, sjøen. Først i 1999, nær 50 år etter avdukingen, lyktes det til en viss grad å eliminere denne innvendingen. Som ledd i den omfattende opprustingen av Torgallmenningen som ble fullført dette året, ble det anlagt et stort vannbasseng rundt monumentet. Etter dette har 12 barske sjømenn, støpt i bronse, kunnet speile seg i vannet. Bølger omkring monumentet er det derimot kun kritikken mot plasseringen og den kunstneriske utformingen som har skapt.

Veien fra idé til realisering av Sjømannsmonumentet var meget lang. Tanken ble reist allerede i 1917 av Bergens Rederiforening og Bergens Skipperforening, som ønsket seg et minnesmerke over krigsforliste sjøfolk. Sofus Madsen påtok seg å lage et utkast basert på dette ønsket, men det ble forkastet. Man kom til at monumentet heller burde uttrykke en generell hyllest til sjømannsstanden enn å dvele spesielt ved krigens ofre. I 1938 ble det utlyst åpen konkurranse, og det kom inn hele 45 utkast. Vinner ble “Lykkens prøve”, innsendt av telemarkingen Dyre Vaa. På grunn av krigen gikk det 12 år før monumentet kunne avdukes. Det ærefulle oppdraget ble overlatt til daværende industriminister Lars Evensen.

Resultatet ble en oppsiktsvekkende, men omdiskutert skulpturell beretning om norsk sjøfart, uttrykt i form av 12 røslige sjømannstatuer og høyt til værs over dem åtte relieffer i to høyder som bidrar med ytterligere kunnskap. Fire århundrers norsk sjøfartshistorie passerer revy på monumentets like mange sider.

Det tiende århundre presenteres som “Vinlandsferd”, og statuene forestiller en høvding med spyd, en skald i skinnfell og en berserk med skjold på ryggen. Relieffene viser bl.a. et vikingskip under seil og et møte mellom vikinger og indianere.

Det attende århundre, “Grønlandsferd”, er symbolisert med en speidende fisker, en fyldig kaptein i ferd med å gi ordrer og en matros med pipe i munnen. Relieffene har tilknytning til Grønlands gjenoppdagelse fra Bergen. Man ser Hans Egede forkynne det kristne evangeliet for eskimoene og en stabelavløpning med en sjøorm buktende under skipet.

På siden for det nittende århundre, med innskriften “Kornferd”, ses en reder med flosshatt, en førstereisgutt og en los. Relieffene viser hvalfangst og scener fra et skipsverft.

Det tyvende århundre har innskriften “Oljeferd”, og skulpturene forestiller en dekksgutt, en styrmann med kikkert og en maskinist med skiftenøkkel. Relieffene viser et skip foran en oppgående sol og en oppstandelsesscene. Druknede vekkes til evig liv av en engel.

Som modeller brukte Dyre Vaa ikke sjøfolk, men sambygdinger. Flere Telemarks-bønder fra den tiden skal ha vært lett gjenkjennelige. Vaa arbeidet på monumentet under hele krigen. I 1944 sto ikke mindre enn 25 gipsstatuer i kø i atelieret hans i Rauland. Antallet ble altså senere mer enn halvert. Et meget innholdsrikt minnesmerke må Sjømannsmonumentet sies å være, et kunstverk som alene er en hel kunstutstilling.

Se også artikkelen Torgallmenningen.