I Magnus Lagabøtes bylov 1276 finnes den første håndverkslovgivning, og loven regner opp 20 håndverksfag. Utgravningene på Bryggen viser at Bergen hadde en håndverkerstand allerede på 1100-tallet, og håndverkerne har vært med på å skape bysamfunnet. Skipsbyggerne var spesielt høyt ansett, først og fremst de som utførte de mer kunstferdige detaljene i aristokratiets representasjonsskip, som Mariasuden, sjøsatt 1257 og det fagreste skip bygd i Norge til da. Skomakerne gjorde seg også sterkt gjeldende, de var tallrike og dannet tidlig sitt eget laug. I hansatiden ble de en dominerende samfunnsgruppe.

Byloven stadfestet reguleringsvedtakene som tidligere var gjort overfor håndverkerne, bl.a. hvor de skulle ha arbeidsboder og utsalgssteder. Skomakerne ble vist til nord for våre dagers Skostredet, fordi her rant det bekker fra Fløyfjellet, som skaffet vann til garvekarene, og lukten fra karene gjorde det hensiktsmessig å ha dem i byens utkant. Av samme grunn flyttet skomakerne senere til nordøstsiden, deretter til vestsiden av Lille Lungegårdsvann. Smedene holdt til øst for Øvregaten, på grunn av brannfaren skulle også de være i utkantstrøket. Utgravningene 1955–69 har bekreftet hva sagaene og lovene sier om plasseringen av byens håndverkere. Gatene tok navn etter hvor de forskjellige fagene var konsentrert, som Skinnerstredet, Gullsmedstredet og Skreddergaten. Fra Vågsbunnen og nordover var yrkene stedfestet i ordenen skomakere, laggere eller bøkkere, koppere eller kobbersmeder, skinnere, gullsmeder, kammakere, malere, salmakere, skreddere, brynjemestere, sverdslipere, platemestere, kistesmeder og skjoldmakere.

Som håndverksby stod Bergen åpenbart i en særstilling sammenlignet med andre norske tettsteder. Hanseatenes innflytelse førte med seg økende restriksjoner på utlendingenes virksomhet, men dette kunne ikke på lengre sikt demme opp for utenlandske håndverkere. Eirik Magnusson utstedte 1293/94 retterbot mot skiping av gilde for håndverksvenner, tydelig rettet mot tyskerne. Men i 1330 tilstod kongen yrkesmonopol på fremstilling av skotøy til 44 tyskere gjennom å leie dem gården sin i Vågsbunnen. Kongen reagerte ellers på at tyske skredderes virksomhet førte til «alamodiske» klær, ikke så enkle og verdige som dem han selv foretrakk.

Steinkirkene og monumentalbygningene på Holmen må ha krevd mange steinhuggere, skjønt de er lite omtalt i kildene. Flere av dem kan ha vært innkalte fremmedarbeidere. Men fremmede håndverkere utgjorde ikke noe tallrikt innslag før Svartedauden. De var konsekvent uvillige til å underkaste seg gjeldende lover og vedtekter, noe som bl.a. sparte dem for avgifter. Indre samhold gav dem også konkurransefortrinn. Ved inngangen til 1500-tallet var det omkring 200 tyske håndverkere i Bergen; se De fif Amten. De tok til å bli dominerende, og etter midten av dette hundreåret tvang lensherren Christofer Valkendorf dem til å sverge kongen lydighet eller forlate landet. Etter et «vennskapelig forlik» 1558 reiste 59 tyske håndverkere fra Bergen, mens 70 ble boende, derav to tredeler skomakere.

Tross forbudet mot å danne gilder, var slike sammenslutninger opprettet innen flere fag på 1300-tallet, før det var vanlig ellers i Europa, utenom i de nordtyske byene. Gullsmedene ved Martinskirken (ved nåværende Christi Krybbe skole) hadde eget gilde, men de var særlig utsatt for myndighetenes kvalitetskontroll. Noen større eksport av bergenske produkter er ikke kjent, men mye av pelsverket som ble solgt i Europa kan ha kommet fra Bergens skinnere. Fra slutten av 1100-tallet til ut på 1300-tallet var myntslagere en gruppe håndverkere som bare hørte til Bergen, knyttet som de var til kongsgården på Holmen.

Bergen fikk stadig tilførsel av håndverkere, på det meste representerte de 69 håndverksfag. Fagene er fra 1550 til 1869 skrevet inn i Bergens Borgerbok; se tabellen under. De fleste laugsprotokollene og laugsarkiver gikk med i bybrannen 1702, men borgerboken ble reddet. Fra 1550 til opphevelsen av laugene 1869 ble i alt 4852 håndverksmestere innskrevet i borgerboken. Skomakerne er i klart flertall (852), fulgt av skreddere (577) og bøkkere (455). De fleste fag har hatt noen titalls representanter opp gjennom årene, mens det bare har vært én børstemaker, én sporemaker, én perlestikker og én såpesyder.

220 av de innskrevne borgere var født i andre norske byer, 627 i norske landdistrikter og 2551 var født i Bergen. 847 av borgerne var født i Tyskland, 279 i Danmark, 84 i Sverige og like mange i andre land, mens 609 ikke har oppgitt noe fedreland.

Ved inngangen til 1600-tallet utgjorde håndverkerne i Bergen en større del av innbyggerne enn i andre norske byer, og de fleste fag var dominert av innvandrere. Gullsmedlauget er fra 1568, og til 1608 ble seks andre laug dannet. Laugene regulerte tilgangen på nye mestere for å ha hånd om prisene. Alle laug ble midlertidig opphevd 1614. En forordning av 1621 innførte en ny laugsrett som gav de lokale myndigheter en viss kontroll med utforming av laugsvedtektene og tilsyn med prissetting og kvalitet. Et forbud mot at håndverkerne drev handel til skade for kjøpmennenes virksomhet kom i 1573, men førte til en strid som varte til 1650-årene. Etter 1660 økte prosentandelen av norskfødte håndverkere, og av 505 norskfødte (frem til 1730) var 357 født i Bergen. Mellom 1730 og 1800 var 61% av de håndverkerne som løste borgerskap i Bergen, født i byen. Håndverkernes sosiale status steg fra 1798, da en glassmester ble valgt inn blant de eligerte (deputerte) menn, riktignok mot storborgerskapets protest, men etter kongelig forordning ble det bestemt at av valgkollegiets 24 utvalgte skulle seks være håndverkere. Påbudet ble sabotert, og først i 1807 var det gjennomført. Da antallet eligerte menn var redusert til åtte i 1825, var fire av dem håndverksmestere. Laugsinstitusjonen ble tatt opp til vurdering 1794, visse reguleringer ble innført 1800, og i 1814 satte grunnloven forbud mot å danne nye laug. En lov om avvikling av laugene kom 1839, og det ble innført nye ordninger for å få borgerskap som håndverksmester. I 1869 ble laugene opphevd, unntatt bakerlauget som bestod til 1894. Samme år ble det innført krav om tvungen svenneprøve.

Håndverksmestrene savnet nytten av laugene, og følte trang til nye organisasjonsformer. Det resulterte i mesterfagforeningsdannelser i 1889. I 1895 var det ni slike foreninger, og de dannet en felleskomité. 1845 hadde håndverkerne stiftet Bergens Haandværkerforening, som bl.a. medvirket til opprettelsen av en tegneskole (1851) og Bergens Skillingsbank (1857). 1907 fusjonerte den med Bergens Haandværks- og Industriforening, som 1988 sammen med Bergens Handelsforening dannet Bergen Næringsråd.

I 1801 var 16% av byens innbyggere knyttet til håndverkerstanden, 1459 personer, hvorav 540 mestere, med 91 skomakere som den største gruppen. Firmaet Wallems Sønner satte i gang fremstilling av tauverk med maskiner og dampkraft, og vant 1840 i Høyesterett saken som repslagerlauget hadde anlagt. Grensen mellom håndverk og industri var ikke lenger markant. I 1875 var det 3699 håndverkere i Bergen, men siden ble de statistikkført sammen med industriarbeiderne. I flere fag ble håndverks- og handelsvirksomheten sett under ett, ved siden av at flere tradisjonelle håndverksfag ble industrialisert. Et tall fra 1910 viser imidlertid at 42% av Bergens håndverksmestere var sønner av håndverksmestere, noe som er langt over landsgjennomsnittet. Sysselsatte i håndverk og industri økte til 1920. Den senere nedgangen skyldtes håndverkssektoren, men antallet fag holdt seg likevel høyt.

Håndverksfagene