Forfatterarkiv: Bergen byleksikon, trykt utgave 2009

2 svar

Martinskirken, steinkirke oppført før bybrannen 1248 (uvisst om den ble skadet i brannen). Kirken lå på Christi Krybbe skoles grunn og var sognekirke for sørlige del av Bryggen og Øvrestretet, men ble senere oppfattet som sognekirke for tyskere. 1361–1527 er den nevnt i mer enn 30 bergensfareres testamenter. Kirken ble gjenreist etter brann 1413 og 1476. Kontoret hadde kontroll over kirken 1520; Christoffer Valkendorf brakte den under norsk ledelse i 1550-årene, men det formelle bruddet med den tyske tilknytning skjedde først i 1632. Etter at kirken brant 1702, ble fundamentet brukt til å reise Korskirkens fattigskole (Christi Krybbe skole).

Se også oversikt over Bergens middelalderkirker.

Skriv ut artikkel

1 svar

Margaretakirken, Nordnes, trolig en stavkirke som omkring 1370 ble reist av allmuen ved retterstedet på østsiden av Nordnespynten, omtrent ved det nåværende krysset Nordnesbakken/Nordnesgaten. Kirken ble reist til minne om den «falske Margrete», en kvinne som i året 1300 opptrådte i Bergen og utgav seg for å være den norske prinsessen Margrete Eiriksdatter (1283–90), også kalt «Piken fra Norge» (The Maid of Norway). Margrete var datter av kong Eirik 2 Magnusson og hans skotskfødte dronning Margrete; som toåring ble hun anerkjent som arving til den skotske krone, og som seksåring ble hun sendt over Nordsjøen for å giftes med den engelske tronarvingen Edvard (senere kong Edvard 2). Under overfarten ble hun syk og døde, enten om bord på skipet eller på Orknøyene. Hennes skjebne er behandlet i balladen om Sir Patrick Spens.

Den falske Margrete ble aldri anerkjent av norske myndigheter, men allmuen trodde på henne. Hun ble brent som bedragerske på Nordnes 1301, og folk begynte snart å valfarte til retterstedet, selv om biskopen nedla forbud mot dette. Mot geistlighetens vilje ble det reist en kirke til hennes ære, og den ble betenkt med gaver i en rekke bergensfarertestamenter frem til 1515.

Se også oversikt over Bergens middelalderkirker.

Skriv ut artikkel

1 svar

Maria menighet, tilhører fra 1. januar 2002 Bergen domkirke menighet. Som eget sogn i Bergen domprosti omfattet menigheten et område med vel 4014 innbyggere.

Området nær kirken utgjorde et sogn på 1100-tallet, skjønt Mariakirken er ikke presist omtalt som sognekirke før 1390. På den tid omfattet sognet et område fra Brynjulfsgard i nord og trolig til og med Systragard og Engelgard i sør, ettersom de to sistnevnte ble lagt til kirkens underhold 1408. Det tyske kontor tok seg rett til å la rådet i Lübeck utnevne prestene til Maria og Martinskirken. Mariagildet, opprettet 1320, var trolig knyttet til Maria-alteret i Mariakirken, som etter hvert fikk eiendom også i Bøtagard og deler av Galgen. Biskop Aslak Bolt overdro i 1408 forvaltningen av sognets gods og inntekter til hanseatene. Grensen mot Martinskirkens sogn kom til å gå langs Yngre Breida allmenning (Nikolaikirkeallmenning).

Ved slutten av 1500-tallet ble det stadfestet at de tysk-utnevnte prestene måtte underkaste seg norske myndigheter, som også hadde tilsynsrett. Flere prester ble fradømt embetet, til dels av ulydighetsgrunner, og fra 1624 ble den norske overhøyhet godtatt. Da «St. Mariæ tydske Kirke» ble formelt overtatt av kongen 1771, skulle menigheten omfatte alle i fast tjeneste ved Kontoret og tyskere i Bergen for øvrig, fra 1776 også barn av tyske foreldre. Tyske soldater fra det Delmenhorstiske Regiment hadde fått barn med behov for skolegang, og en av fattigskolene som ble opprettet på denne tiden, var i Maria menighet. Etter pengeinnsamling i menigheten ble det skaffet lærer fra Tyskland, som underviste i et hus på Vetrlidsallmenning fra 1779.

Den tyske menigheten opphørte formelt 1867, og et nytt sogn ble opprettet 1875. Grensen ble trukket mot Sandviken fra Nils Klims gate over Stølegaten, vestover Wesenbergsmuget og sørover Øvregaten til Nikolaikirkeallmenning og Vågen. I 1885 ble strøket mellom Wesenbergsmuget, Øvregaten, Nikolaikirkeallmenning og Steinkjellergaten overført fra Korskirkens sogn. Ny grense mot Sandviken ble 1919 trukket fra Skuteviken i rett linje nord for Sverresborg til Helgesens gate, og videre til Ladegårdsgaten og Breistølsveien. Fra 1926 var dette grensen mot en nyopprettet St. Olavs menighet, som 1982 ble sammensluttet med Maria menighet. Siden har St. Olavs interimskirke i Absalon Beyers gate 1 vært brukt som Maria menighets prestekontor og menighetshus.

Skriv ut artikkel

2 svar

Marinbiologisk feltstasjon, Espelandsvegen 228, forskningsstasjon opprettet i en tidligere fjøsbygning 1957 (ombygning ved ark. Anders Nortvedt), paviljong for laboratorieavdelingen oppført 1979 (ark. Jørgen Aall, Harald Løkeland og Øyvind Ragde); stasjonen drives av Universitetet i Bergen. Den opprinnelige stasjonen ble åpnet etter initiativ av Fridtjof Nansen og Jørgen Brunchorst 1891 nord for Marineholmen, i Thormøhlens gate mot Puddefjorden. Tomten ble gitt av Nygaards Parkselskab, og bygningen, i tilnærmet sveitserstil (ark. Schak Bull), ble reist vesentlig for private midler, bl.a. bidrag fra Det nyttige Selskab. Det var også en selpark og akvarier, som var tilgjengelige for publikum; anlegget ble stengt ved utbruddet av den første verdenskrig. Bygningen ble overtatt av Marinen og etter krigen brukt som messe og hybelhus for offiserer; etter at Mjellem & Karlsen senere tok over tomten, ble anlegget revet 1969. En ny stasjon ble åpnet på Herdla 1922 og beslaglagt av tyskerne under den annen verdenskrig, da marinbiologene midlertidig tok opphold i Hermansverk. Planer om flyplass på Herdla i de første etterkrigsårene var årsak til at den nye stasjonen ble lagt til Espegrend. Herdla var i bruk til kursvirksomhet fra 1968, men ble 1994 solgt til private.

Skriv ut artikkel

3 svar
Arkitekt Heinrich Ernst Schirmers tegning av det gjenreiste Lungegårdshospitalet. Bygningen ble oppført i mur, og erstattet det første Lungegårdshospitalet som brant ned i 1853. Arkivet etter Pleiestiftelsen for spedalske nr. 1, Bergen, Bergen Byarkiv.

Arkitekt Heinrich Ernst Schirmers tegning av det gjenreiste Lungegårdshospitalet. Bygningen ble oppført i mur, og erstattet det første Lungegårdshospitalet som brant ned i 1853. Arkivet etter Pleiestiftelsen for spedalske nr. 1, Bergen, Bergen Byarkiv.

Lungegårdshospitalet, også kalt Lungegårdens sykehus, ble oppført som helbredelsesanstalt for spedalske og andre hudsyke etter stortingsvedtak 1845; sykehuset lå på Lungegårdsmarken (Seiersbjerget), som var innkjøpt av staten. Det opprinnelige hospitalet var en trebygning i tre etasjer (ark. Johan Henrik Nebelong), med plass til 60 spedalske og 24 andre pasienter, og sto klart til innflytting 1849. Men sykehuset brant ned til grunnen julenatt 1853, 6 pasienter og en våkekone omkom i brannen. Hospitalet ble gjenreist 1858 som en trefløyet murbygning med 8 pasientværelser i hver av sidefløyene (ark. Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno).

Etter hvert som antallet spedalske sank mot slutten av 1800-tallet, ble det besluttet å nedlegge Lungegårdshospitalet, og de siste 42 pasienter ble 1895 overført til Pleiestiftelsen for spedalske No. 1. I 1897 ble hospitalet solgt til Bergen kommune, som tok det i bruk som epidemisykehus; fra 1912 ble det brukt som tuberkulosesykehus underordnet Haukeland sykehus. De 90 pasientplasser man her fikk, var til tider for lite, og 30 plasser ble derfor innleid i en fløy av Pleiestiftelsen, som hadde fått plass til overs.

Flyttingen av jernbanen til østsiden av Store Lungegårdsvann kostet hospitalet en del av dets park, og en jernbanetunnel ble bygd under vestfløyen. 1953 ble sykehuset revet for å gi plass til ytterligere utvidelse av jernbanens område. De gjenværende pasientene ble overført til Haukeland sykehus.

Fra 1850 til brannen 1853 ble det ved sykehuset gjort meteorologiske observasjoner; virksomheten ble gjenopptatt 1860 og pågikk til den 1895 ble flyttet til Pleiestiftelsen for spedalske No. 1.

Skriv ut artikkel

Legg igjen en kommentar

Beyer Engros A/S, F., Liavegen 1, var opprinnelig engrosvirksomheten i firmaet F. Beyer, og var lenge organisert som et datterselskap av bok- og papirhandelen i Strandgaten (F. Beyer Bok- og Papirhandel A/S). Fra 1918 holdt firmaet til i Lodin Lepps gate 1, men flyttet til Liavegen 1970. Gjennom en rekke eierskifter ble firmaet i dag blitt Avdeling Vest i Corporate Express Norge AS, som er Norges ledende leverandør av kontor- og datarekvisita for kunder både i privat og offentlig sektor.

Skriv ut artikkel

Legg igjen en kommentar

Magistraten, magistratenkollegium av embetsmenn med ansvar for å styre byen, men underlagt kontroll av stiftamtmannen; opprettet 1666 etter innføringen av eneveldet. Magistraten bestod av en president, to borgermestere og seks rådmenn (fra 1685 fire, fra 1774 to). En borgerrepresentasjon av eligerte menn ble dannet 1679. I førstningen var mange av magistratens medlemmer dansker, i løpet av 1700-tallet ble særlig borgermestere og rådmenn rekruttert fra den lokale kjøpmannsstand. Det var fra 1774 et krav om at presidenten skulle ha juridisk embetseksamen. I 1825 ble magistraten redusert til president og to rådmenn, fra 1828 til borgermester og to rådmenn. Etter innføringen av formannskapslovene 1837 ble flere av magistratens funksjoner overført til folkevalgte organer, budsjettbehandlingen foregikk i et møte sammensatt av magistraten og formannskapet. Etter hvert kom bystyret til å fatte vedtakene, og fra 1860-årene var magistraten en utredende instans. Magistraten ble opphevet 1922, og fra og med 1923 ble funksjonene overført til fire borgermestere og en rådmann.

Skriv ut artikkel

2 svar

Lungegården skole, tidligere folkeskole, innviet 1869, hadde lokaler i den tidligere museumsbygningen i Muségaten 10 (på hjørnet av Kaigaten), der Rådhuset nå ligger. Huset, som opprinnelig besto av et tidligere bolighus for Bergens siste magistratspresident Reinhold Jacob Klagenberg og et toetasjes tilbygg fra 1840 (ark. Ole Peter Riis Høegh), var innkjøpt av kommunen etter at museet flyttet ut 1866, og ble ombygd for skoleformål av arkitekt Franz Wilhelm Schiertz, ved at den gamle presidentboligen ble revet og tilbygget fikk to nye fløyer.

Skolen var opprinnelig firedelt; 8 småskoleklasser fra Domkirkens «friskole» i Fortunen ble overført hit, mens de øvrige 12 klassene ble overført fra den «betalingsskolen» som fra 1862 hadde holdt til i Kong Oscars gate 11. Med sine 10 klasserom var den nye skolen på denne tiden byens største. Fra 1886 leide man dessuten noen rom i det tidligere tukthuset (Manufakturhuset), og 1892 overtok kommunen hele denne bygningen ved makeskifte med staten, og tok størstedelen av den i bruk til klasserom for skolen; tukthusets kirkesal ble den første gymnastikksal for en folkeskole i Bergen.

Etter hvert som det ble bygd flere nye skoler i byen, ble mange klasser overført til disse fra Lungegården skole, bl.a. til Dragefjellet (1891), Nordnes (1903) og til Møhlenpris og Rothaugen (1912). Med det synkende elevtallet ble behovet for å opprettholde Lungegården skole stadig mindre, og skolen ble nedlagt 1936. Tanks skole fikk overta noen klasserom og etter hvert hele skolen. Under den tyske okkupasjon 1940–45 fungerte Lungegården skole som politistasjon, hvor man bl.a. måtte gå for å hente sine grenseboerbevis og levere inn sine radioapparater. Etter krigen ble bygningen brukt til kontorer for ulike kommunale etater, og til sist (inntil den ble revet 1971–74) fungerte den som lager under byggingen av det nye rådhuset.

Skriv ut artikkel

2 svar
Loddefjord kirke, oppført i 1926. Arkitekt: Ole Landmark. Fotograf: Øyvind H. Berger. Fotoregistrering av Bergen, Bergen Byarkiv.

Loddefjord kirke, oppført i 1926. Arkitekt: Ole Landmark. Fotograf: Øyvind H. Berger. Fotoregistrering av Bergen, Bergen Byarkiv.

Loddefjord kirke, Frieda Fasmers vei 31, sognekirke for Loddefjord menighet, innviet 1926 (ark. Ole Landmark). 350 sitteplasser. Kirken er oppført med hvitpusset tegl på kraftig gråsteinfundament, enskipet, kobbertekket tårn delvis trukket inn i skipet. Hjelmen har spir med kors og basunengel. Inngang i tårnfotens vestportal. En lav fløy i sør har kapell på sirkelformet grunnplan, og omfatter også sakristiet. Skipets himling er trebrun, murer og hvelv hvitmalte. Kirkeorgel fra J. H. Jørgensens orgelfabrikk. Interiøret er dekorert av L. Lunde 1931, murmaleri i korapsiden av R. Klemetsrud. Glassmalerier av Bernhard Greve, en gave fra Hans B. Fasmer til 25-årsjubileet 1951. De to klokkene fra O. Olsens & Søns klokkestøperi Nauen, Tønsberg, ble gitt av Vestlandske Petroleumskompagni og Hendrik Fasmer til innvielsen. Kirken gjennomgikk en større istandsetting 1956. Menighetskontoret har adresse Vadmyrveien 91.

Loddefjord fikk egen kirkegård med gravkapell allerede 1898. Fra 1915, da sognet ble skilt ut fra Askøy, til kirken stod ferdig, ble gudstjenester holdt i Loddefjord bedehus. Nytt gravkapell av betong med 70 sitteplasser ble reist 1952. Det har orgel fra P. Bruhn og sønn orgelbyggeri og kirkeklokke fra O. Olsen & Søn.

Skriv ut artikkel