Månedlige arkiver: januar 2001

Reichborns tegning av Sjøfarendes fattighus i Kong Oscars gate 25. Fra Hildebrant Meyers Bergensbeskrivelse. Arkivet etter De eligerte menn, Bergen Byarkiv.

Reichborns tegning av Sjøfarendes fattighus i Kong Oscars gate 25. Fra Hildebrant Meyers Bergensbeskrivelse. Arkivet etter De eligerte menn, Bergen Byarkiv.

Fattighus, forsorgsinstitusjoner for fattige fantes i Bergen i høymiddelalderen, som Allehelgenskirkens fattighospital og Katarinahospitalet. På 1300-tallet ble fattige sendt fra gård til gård for forpleining, som en legdsordning. St. Jørgens hospital ble opprettet for spedalske tidlig på 1400-tallet, men kom etter hvert også til å gi rom for fattige. Etter at Allehelgenskirkens fattighospital brant i slutten av middelalderen, ble nytt fattighus reist 1571, det nåværende Sjøfarendes Aldershjem, og 1609 ble Stranges fattighus opprettet. Enkefattighuset (De fattige enkers hus), nå Enkers Aldershjem, kom til 1663. Zander Kaaes Stiftelse fra 1760 og Danckert Krohns Stiftelse fra 1785 tok sikte på å huse gamle uten nærmere spesifikasjon. Det var ingen strenge grenser mellom sykehus, arbeidshus og fattighus. St. Martins hospital, som brant 1640, var mest for tyskere. Barnehuset, opprettet 1646, fikk en videre ramme fra ca. 1700 og ble kjent som Manufakturhuset.

Flere barneasyl, pikehjem og aldershjem kunne ha felles trekk med fattighusene, men ble holdt atskilt i statistikken. Omkring 1700 hadde de «rene» fattighus. 144 lemmer fordelt på fire institusjoner. Overkommisjonen, som styrte fattigvesenet på 1800-tallet, regnet med 8 fattighus i 1840, derav 6 offentlig eid, 2 leid. Nykirkens menighet opprettet 1825 et fattighus med 22 plasser i den såkalte Wallemskjelleren (Fattighussmauet). Sandvikens fattighus, som holdt til i Bakersmuget 8 fra 1839, hadde 20 plasser, den gamle Latinskolen i Lille Øvregate hadde fra 1841 plass til 40 «trengende» i en av fløyene. Bergens tvangsarbeidsanstalt ble innredet som fattighus 1835.

Stranges fattighus etter tegning av J.J. Reichborn. Fra Hildebrant Meyers Bergensbeskrivelse. Arkivet de eligerte menn, Bergen Byarkiv.

Stranges fattighus etter tegning av J.J. Reichborn. Fra Hildebrant Meyers Bergensbeskrivelse. Arkivet de eligerte menn, Bergen Byarkiv.

Fattighus som ikke er omtalt i offentlige kilder var Sydneskleiven 27/29, kjøpt av fattigvesenet 1841, Halvkandebakkens fattighus, nevnt 1826 som De smaa Fattighus, og skal 1813 ha tilhørt Domkirkens fattigkasse. Reinertsens fattighus ble gitt av bødtkermester Reinertsen 1783, var Korskirkens fattighus 1801, lå i Øvre Fjellsmug 14 og ble solgt 1843. Domkirkens fattighus, Øvre Dynnersmug 2, er nevnt 1817, 1831 og 1844. «Det nye Fattighus», Nøstegaten 77, er nevnt 1826, 1831 og 1839. Fattigvesenet leide Muségaten 9c i 1833 og kjøpte gården 1841, og leide overværelsene i Skuteviksveien 30 av Bergen katedralskole 1845.

Omtalene av fattighus-institusjonene er sparsomme, men betegnelsen var seiglivet. Bispengsgaten aldershjem ble reist som gamlehjem for fattigunderstøttede 1913, fra 1923 drevet som vanlig aldershjem.

Se også sosiale tjenester.

Skriv ut artikkel

Benshaugen, Fyllingsdalen, fra Dag Hammarskjølds vei til C. J. Hambros vei. Navnet, etter en landskapsformasjon, henger sammen med det norrøne mannsnavnet Benir og ble vedtatt 1969. Ved Benshaugen ligger Fyllingsdalen kirkegård. Ved veien ble det 1984 avduket en skulptur av Hugo Wathne kalt Mannen med hesten; den forestiller grunneieren Andreas I. Dalen (1892–1973) og er tenkt som minnesmerke over bydelens jordbruksfortid. Skulpturen er gitt av stiftelsen Andreas I. Dalens Fond til Bergen og Fyllingsdalens Vel.

Skriv ut artikkel

Utsnitt av Jacob J. Jersins rodekart for Bergen fra 1830-årene. Arkivet etter Oppmålingsvesenet. Bergen Byarkiv.

Utsnitt av Jacob J. Jersins rodekart for Bergen fra 1830-årene. Arkivet etter Oppmålingsvesenet. Bergen Byarkiv.

Gate- og veinavn. Noen av de 1890 offisielle gate- og veinavnene har sin opprinnelse i byens aller første tid. Dette gjelder f.eks. Øvregaten, som i noen av de eldste kilder kalles hit efra stræti, og Nikolaikirkeallmenning, som sammen med de andre allmenningene er listet opp i Magnus Lagabøtes bylov av 1276. – Mange gater og smau har navn etter personer eller yrkesutøvere som har eid hus langs gaten, og er blitt bevart gjennom århundrene som levende dokumentasjon av byens historie, mens andre navn er blitt så forvansket på folkemunne at det ikke lenger er mulig å avgjøre hva de opprinnelig skulle beskrive. Navnene kunne også skifte hyppig i eldre tider, især hvis de var knyttet til huseiere eller andre personer.

Administrativt var byen fra middelalderen av delt i fjerdinger, en ordning som omkring år 1600 ble erstattet av en inndeling i roder. Hver rode hadde en rodemester, en kommunal tjenestemann som bl.a. hadde ansvaret for å føre manntall og kreve inn skatter og avgifter til kommunale fellesgoder. Byen (unntatt Bryggen) var inndelt i 24 roder, fra Nordnes langs strandlinjen rundt Vågen til Mulelven; fra 1877 kom de to rodene i Sandviken med i ordningen. Hver eiendom i roden hadde sitt eget matrikkelnummer, men nummeret gav ikke nødvendigvis noen indikasjon på hvor i roden eiendommen lå. – En offentlig kommisjon ble nedsatt 1822 for å prøve å skape bedre oversikt, men kommisjonens forslag, som ble lagt frem 1826, fikk ikke medhold. 1854 fikk den senere riksantikvar Nicolay Nicolaysen i oppdrag å lage forslag til offisielle gatenavn. Hans forslag ble, med noen få unntak, godkjent 1857. Mange tradisjonelle navn ble nå offisielle, og mange nye navn kom til, især som oppkalling etter kjente historiske personer. Senere på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble det foretatt navnsetting av gater i flere av de nye utbyggingsområdene – Nygård og Fjellsiden (1869), Sukkerhusengen (1881, 1884), Ytre Sandviken (1912), og 1907 ble det gjennomført en større revisjon av det eksisterende navneverket.

En ordning med systematisk inndeling av byens eiendommer med nummer til de gatene de ligger til, fikk byen først fra 1857, fullført 1881, som følge av et stort kartleggingsarbeid som ble gjennomført av et privat oppmålingskontor 1879–80. Nummereringen i de enkelte gater tok som utgangspunkt en posisjon på Torget med ryggen mot Vågen; fra denne posisjonen begynte nummerrekkefølgen med den delen av gaten som lå nærmest, og med like tall på venstre hånd.

En side fra Gatenavnkommisjonens forhandlingsprotokoll viser at den har vegret seg mot å gi seg i kast med bydelen Fjeldets spesielle topografi Fra arkivet etter Gatenavnskomiteen, Bergen Byarkiv.

En side fra Gatenavnkommisjonens forhandlingsprotokoll viser at den har vegret seg mot å gi seg i kast med bydelen Fjeldets spesielle topografi Fra arkivet etter Gatenavnskomiteen, Bergen Byarkiv.

Fra 1918 fikk byen et fast rådgivende utvalg, Vei- og Gatenavnutvalget, som til 1987 ble oppnevnt av formannskapet, deretter av bystyret; tilsvarende utvalg fantes også i de fire omegnskommunene. Utvalget skulle opprinnelig ta seg av adressenavn, men mandatet ble etter kommunesammenslåingen 1972 utvidet til å gjelde alle kommunale navnesaker, men beslutningsmyndigheten lå hos de folkevalgte organer. Ved innføringen av bydelsordningen 1973 ble beslutningsmyndigheten i navnesaker delegert til bydelsutvalgene (senere bydelsstyrene).

I 1948 ble det fattet vedtak om at skrivemåten smug skulle endres til smau, men utskiftningen av gateskiltene tok lang tid, og i enkelte gater kunne man se skilt med begge skrivemåter. Når det gjelder gatenavn der personer er oppkalt, var det etter den annen verdenskrig tendens til en «fornorskningsprosess» av enkelte familienavn. Ivar Aasen ble Åsen, Jacob Aall ble Åll, Søren Jaabæk ble Jåbek og Zander Kaae ble til Sander Kå. Derimot ble ikke Øisteins gate til Øysteins gate, slik 1938-rettskrivningen skulle tilsi. Det har også oppstått tolkningskonflikter mellom statlige og stedlige utlegninger. Valkendorfs gate/Walckendorffsgaten er et eksempel på at den som bar navnet, eller en klerk, har skrevet navnet på ulike måter, slik mange stedsnavn er blitt mishandlet av fremmede nedtegnere. Tilbakeføringen har skjedd langsomt fra 1960.

1993 ble det vedtatt endring av skrivemåten i en rekke gatenavn. Endelsene -almenningen og -plassen ble endret til -allmenning og -plass i ubestemt form (Torgalmenningen blir Torgallmenning, Rådstuplassen blir Rådstuplass); sammensetninger med slektsnavn og -gaten skal heretter skrives i to ord og i ubestemt form (Rosenbergsgaten blir Rosenbergs gate); sammensetninger med Gamle/Nye, Nedre/Øvre, Vestre/Østre o.l. skulle heretter skrives i ubestemt form; smau ble endret til smug. Vedtakene vakte debatt og betydelig motstand, og de ble klaget inn for Kommunaldepartementets klagenemnd. Klagen ble i 1994 tatt til følge, og skrivemåten fra før 1993 er stort sett opprettholdt. Allmenningen skal imidlertid skrives med dobbel l.

I 1992 ble det satt i gang en omfattende justering av gateadresser for å bringe dem i samsvar med de gatene hovedinngangene ligger til. Samtidig skal navnsettingen av enkelte gateløp rasjonaliseres, hovedsakelig sentrumsgatene.

I mange tilfelle bygger gatenavnsettingen på gamle tradisjoner, som har å gjøre med karakteristika: allmenninger er tverrgående gateløp som kjennetegnes av en uvanlig bredde for at de skal tjene som branngater, nevnt i Byloven 1276. bråt er en bratt skrent. eng er det danske navnet for dyrket mark. Mark gikk over til å bli navnet på gresskledde områder eller beiter for klostrene. gang er et gateløp som er for trangt til at en kan kjøre der, som f.eks. Hospitalsgangen, og kommer av norrønt ganga, gå. geil var en passasje med gjerde på begge sider, slik at en kunne drive buskapene til og fra fjøsene, tidligere vanlig i byens utkant. grend er et ord for grannelag, omfatter hus som er oppført i klynge av praktiske årsaker, f.eks. vanntilførselen; alminnelig i byens utkant, særlig i Sandviken. gård omfattet i Bergen en husgruppe på Bryggen eller Stranden. Den bestod av kleve, loft, ildhus, forstue samt sjøhus mot hopen (på Stranden) eller ved utstikkerbryggen langs østsiden av Vågen. Innenfor gården kunne det også være fellesrom. hull og hukk er nedsettende navn på sekkegater eller små, mørke passasjer. kleiv betyr bratt bakke. krok er et smau som går i vinkel, eller en sekkegate. leite er høydedraget på en bakket vei, ofte i tilknytning til et smau. li er en vei langs en åsside. mine var det lokale ord for steinbrudd. plass var på nordhordlandsk og bergensk et intetkjønnsord, som Helgeplasset i Fyllingsdalen, en flat åpning mellom husene eller et friområde på baksiden av en bygning; også skoleplass, skolegård. res, bratt bakke, høydedrag. rind, en åsrygg. sekkegate er blindgate. smau eller smug har sammenheng med verbet smyge, og er en trang passasje, ofte ikke kjørbar. smitt har sammenheng med verbet smite, og var et vanlig ord for en trang, kort passasje, som regel ikke kjørbar. strede (norrønt stræti over gleng. fra latin strata, jevn, brolagt vei, og strictus, sammensnørt), smal gate. træ er et ord for rydning. veit ble brukt for å betegne det samme som smau, men kunne også betegne et bekkeløp.

Skriv ut artikkel

Bergenhus fotografert fra den andre siden av Vågen. Bergenhus har gitt navn til bydelen Bergenhus. Fotograf: Norvall Skreien

Bergenhus fotografert fra den andre siden av Vågen. Bergenhus har gitt navn til bydelen Bergenhus. Fotograf: Norvall Skreien

Bergenhus bydel, den mest sentrale av Bergens 8 politiske bydeler med vel 37 000 innbyggere (2009); den omfatter de to tidligere bydelene Sentrum og Sandviken. Bydelen strekker seg fra Eidsvågneset i nord til Haukeland Universitetssykehus i sør, og fra Ulrikens topp i øst til Puddefjordsbroen i vest. Til Bergenhus bydel hører bl.a. Kalfaret, Møllendal, Møhlenpris og Nordnes. Hovedsaker for bydelsstyret, som ledes av Asle Steiestøl Wingsternes, er i 2009 utviklingen av Nygårdsparken som et attraktivt og trygt rekreasjonsområde for byens befolkning, og rehabilitering av Torget.

Skriv ut artikkel