Månedlige arkiver: januar 2001

Legg igjen en kommentar

Andersonske Institut, utdannelsesinstitusjon for sønner av den høyere kjøpmannsklasse, opprettet 1820 av den svenskfødte Johan Anderson (1793–1833), fra 1826 drevet som borger- og handelsskole, først på Torget, senere på hjørnet Muren/Strandgaten og deretter i Olav Kyrres gate. Etter Andersons død ble driften overtatt av H. Daae, J. N. Fischer og Hans L. Reusch, senere var Fischer enestyrer til skolen ble nedlagt 1859.

Som følge av folkesnakk omkring Andersons død ble hans kiste gravd opp kort etter begravelsen, og den viste seg å være fylt av blåleire. Anderson hadde kommet til Bergen 1818, oppsøkte biskop Pavels og tilstod at hans egentlige navn var Lentgreen og at han var ettersøkt for svindel i Danmark. Men ifølge ryktene skyldtes flukten til Norge, som falt sammen med Carl Johans tronovertagelse, at han hadde deltatt i en politisk sammensvergelse på høyt plan i Sverige. Hans identitet er aldri sikkert blitt fastslått.

Skriv ut artikkel

1 svar

Alvøens Papirfabrik A/S, Alvøyveien 114, er Norges eldste i sitt slag, og har vært i samme slekts eie siden den ble opprettet 1797 av Hendrich Jansen Fasmer på eiendommen som Didrich Jansen Fasmer hadde kjøpt 1744–54. Fabrikken produserte fra starten både dokument- og skrivepapir og grovere papir, men spesialiserte seg etter hvert på de finere papirkvaliteter; fabrikken leverte bl.a. seddelpapir til Norges Banks pengesedler, sporadisk fra 1888 og regelmessig 1908–87. Opprinnelig ble alt papiret håndlaget av kluter, men 1864 ble det installert en papirmaskin som produserte papir av tremasse. Finpapirproduksjonen i Alvøen ble avviklet 1981, men bedriften har fortsatt med foredling og omsetning av finpapirprodukter som er produsert annetsteds, og fra 1987 har fabrikken hatt produksjonssamarbeid med det nederlandske konsernet Van Gelder i Apeldoorn.

På Alvøen var det trolig kverndrift allerede i middelalderen og industriell virksomhet fra 1626, da lesemester Hans Sørenssøn og borgerne Jocum Bunde og Claus von Rechen startet en kornmølle og en kruttmølle her. Den sistnevnte eksploderte 1631, og kornmøllen brant også ned. De ble begge gjenoppbygd, men kruttmøllen gikk senere i luften en rekke ganger inntil den ble endelig avviklet 1886. Omkring år 1800 ble virksomheten kraftig utvidet til også å omfatte oljemølle, fargemølle, ståltrådmølle og papirproduksjon. I løpet av 1800-tallet ble mye av den øvrige virksomheten avviklet til fordel for satsing på papirproduksjonen. 1912 ble det opprettet en datterbedrift, Kongshavn Lim- og Mineralnæringsfabrik A/S, som holdt det gående til 1956/57.

Skriv ut artikkel

Legg igjen en kommentar

De fif Amten (nty. fif, fem; amt, laug), betegnelse på de fem mest innflytelsesrike tyske håndverkslaugene i hansatidens Bergen: skomakerne, bakerne, gullsmedene, skinnerne (buntmakerne) og bartskjærerne (barberene), med vel 150 medlemmer. Skomakerne var de mektigste, en tid var det 72 av dem i Skostredet, og de så seg i stand til å sperre stredet (korteste veien for trafikk mellom Bryggen og Stranden) for trafikk. I 1320 fikk skomakerne Hallvardskirken som laugets særlige kirke, men etter reformasjonen ble denne kirken felles for alle amtene. Lensherren Christoffer Valkendorf grep 1559 inn overfor de tyske håndverkernes makt, og gav dem valget mellom å løse borgerskap eller forlate byen. To tredjeparter valgte å bli. Skomaker var ellers vanlig betegnelse for alle laugshåndverkere, ikke bare de som utøvde skomakerfaget.

Skriv ut artikkel

Legg igjen en kommentar

Altonagården, Store og Lille, tidligere gårdskompleks mellom Murallmenningen og Holbergsallmenningen. Den gamle rodegrensen mellom 7. og 8. rode gikk mellom de to gårdene, som dermed hadde forskjellig adresse.

Om navnet finnes det flere teorier. 1614 er gården omtalt som Altenaa, et navn som i 1625 også er brukt om en bekk som rant fra Klosteret ned langs Cort Piilsmuget, og bekken kan altså ha gitt navn til gården. En annen teori knytter navnet sammen med den tyske byen Altona (tidligere skrevet Altenau), som nå er en forstad til Hamburg.

Gårdskomplekset rommet bl.a. byens auksjonslokale. På begynnelsen av 1700-tallet ble auksjonsforretningen drevet av Jan Gúllick, og 1719 leide han ut møtelokale til byens folkevalgte representanter («de eligerte menn»). På slutten av 1600-tallet prøvde Jørgen Thormøhlen å opprette en børs i Bergen, og ønsket å benytte et rom i gården til dette formål. På 1700-tallet ble det i perioder også drevet herbergevirksomhet i gården. Stadsmusikant Ole Pedersen Rødder (1753–1806) kjøpte Altonagården 1775, og fra 1774 var den tilholdssted for Det harmoniske Selskab, som holdt både prøver og konserter her, til Rødder døde, etter å ha vært Harmoniens konsertmester i 20 år. Harmonien stod i denne tiden også for flere teateroppførelser i Altonagården, og 1772–86 drev selskapet en tegneskole her. Det nyttige Selskab holdt sine møter i gården 1781–86. Under krigen 1807–14 ble kaprede britiske og russiske fartøyer brakt inn til hopen ved Altonagården, der byskriver Jan Berentsen Frøchen (Freuchen), som hadde kongelig monopol på auksjonsforretninger i byen, auksjonerte bort skip og last.

Altonagården ble offer for flere bybranner i årenes løp, bl.a. 1756, men ble hver gang bygd opp igjen. Gårdene brant siste gang 1901 og ble da ikke gjenreist. Altonakjelleren er imidlertid blitt restaurert og fra 1997 inkorporert i Hotel Augustin.

Skriv ut artikkel

1 svar
Alvøen hovedbygning fra 1797 med sin nåværende fasade fra 1835. Fotograf: Norvall Skreien.

Alvøen hovedbygning fra 1797 med sin nåværende fasade fra 1835. Fotograf: Norvall Skreien.

Alvøen Hovedbygning, Godvik, stiftelse opprettet 1953, omorganisert 1982 med Vestlandske Kunstindustrimuseum som ansvarlig for drift og vedlikehold av bygningen; åpnet som museum 1983.

Alvøen Hovedbygning ble reist av kjøpmann Hendrich J. Fasmer som lyststed 1797, men han tok fast opphold fra 1808. Huset var i én etasje, bygd i vinkel med to fløyer og midtark. Hans Berent Fasmer lot oppføre en ny fløy i øst (ark. Herman Foss), gjorde midtarken bredere og føyde et uthus til vestfløyen. Stilen er empire med detaljer i rokokko. Hageanlegget har et åttekantet lysthus. Hovedbygningen ble fredet 1923. Fra 2005 er Alvøen Hovedbygning en del av Bymuseet i Bergen.

Alvøen er et av Norges eldste industrimiljøer, med over 30 hvitmalte arbeiderboliger, produksjonsbygninger og hovedbygningen, eierfamilien Fasmers hjem. Da Kong Haakon 7 i 1921 besøkte Alvøen, ble han av Hendrich Jansen Fasmer mottatt med ordene: “Velkommen, Deres Majestet, til mitt rike”!

Alvøen papirfabrikk. Fotograf: Tor M. Skillestad. Arkivet etter Morgenavisen A/S, Bergen Byarkiv.

Alvøen papirfabrikk. Fotograf: Tor M. Skillestad. Arkivet etter Morgenavisen A/S, Bergen Byarkiv.

Familien Fasmer skapte et lite og godt industrisamfunn, med både skole, sparebank, bibliotek og forsamlingshus for arbeiderne. Alvøen Hovedbygning er et av Bergens flotteste private hjem, der besøkende møter både familien, industrihistorien, sosialhistorien og kunsthistorien som gir interessante glimt av samfunnsstrukturer i det gamle Norge. Inntil papirfabrikasjonen opphørte 1981, var det Alvøen som forsynte Norges Bank med seddelpapir. Fabrikken var den siste i Norge som produserte høykvalitets klutepapir basert på 100 prosent tekstil. Industrihistorien starter imidlertid lenge før papirfabrikken. I 1626 fikk Alvøen både kruttmølle og kornmølle. Senere kom en rekke nye produkter til, som salpeter, linolje, og altså papir. I en periode ble det også bygd skip i Alvøen.

Skriv ut artikkel

2 svar

Allersgården, mellom Strandgaten 229 og Nordnesboder 1 til Vågen; gatenavnet vedtatt 1857. Gården har navn etter kjøpmann Carsten Allers (1794–1862) som var fra Hannover og tok borgerskap 1827. Etter hans død ble eiendommen delt mellom kjøpmennene Alarich Allers og Bernt Martin Bratland. Bratlands enke overdro sin part til Allers-familien 1890. Allersgården var den sentrale bondehandel i området og hadde en større bondestue for overnatting.

Naboeiendommen i nord, Brusegården, med navn etter kjøpmann Peter Bruus (1722–90), har til dels hatt samme eiere som Allersgården. Den ble 1730 kalt Elling Møllers gård, men Møller eide også parter i Allersgården. Gården var også kalt Harrjegården etter kjøpmann Ahlert Harrje (1744–1812) fra Hannover, som tok borgerskap 1776, og hans parter kom 1833 til å bli eid av Allers. Peter Bruus hadde på sin side vesentlige parter i Allersgården.

Skriv ut artikkel

3 svar
Kopi av Isac van Geelkercks fortifikasjonskart over Bergen fra 1646. Det eldste kjente kart fra Bergen. Arkivet etter Oppmålingsvesenet, Bergen Byarkiv.

Kopi av Isac van Geelkercks fortifikasjonskart over Bergen fra 1646. Det eldste kjente kart fra Bergen. Arkivet etter Oppmålingsvesenet, Bergen Byarkiv.

Allmenninger, brede gater eller plasser som først er omtalt i Byloven av 1276 og skulle ligge «på tvers av vår by», i motsetning til stretene som skulle gå parallelt med sjøen. Bredden på allmenningene satte loven til 8 gamle alen (4,42 m). At allmenningene var kongelig arvegods i middelalderen, er særlig nevnt og stadfestet. Påbud om allmenninger skriver seg trolig fra forholdene etter brannen 1248, og meningen har fra først av vært at de skulle tjene som branngater.

De eldste allmenningene blir navngitt i ubestemt form. I våre dager – inntil ny skrivemåte ble vedtatt 1993 – er det bare Damsgårdsallmenning som har hatt denne skrivemåten. De eldste kjente allmenningene er fra høymiddelalderen og strakte seg fra Vågens østbredd og videre østover. Lengst i nord var Maria allmenning, som førte opp til Mariakirken; den ble avdekket 1979 i området utenfor Bryggens Museum. Den var i nedre delen trolig 7–8 m bred, smalere lengre oppe. Bua allmenning er også forsvunnet. Den gikk mellom Bugården og Bredsgården. Sønnenfor gikk Breida allmenning, trolig omtrent der Svensgården nå ligger. Deretter fulgte Nikolaikirkeallmenning, som fra 1315 i lang tid ble kalt Yngre Breida allmenning. Den svarte i høy grad til navnet, ettersom den ved Vinkjelleren var hele 18 m bred. Neste allmenning i sør var Auta allmenning, senere også kalt Aa Alminding etter en bekk som rant der; den tilsvarer Vetrlidsallmenning. Nordgrensen er trolig som i våre dager, mens allmenningens sørgrense har skiftet flere ganger. Utgravninger i 1991–92 har godtgjort at det lå gårder der Fløibanens nedre stasjon nå er. Mellom Vetrlidsallmenning og Øvre Korskirkeallmenning har det trolig gått enda en allmenning, mest sannsynlig fra det som da var Sutarestretet (Kong Oscars gate) til Hallvardskirken, som lå vest for Lille Øvregate.

Torgalmenningen fotografert under Folkeavstemningen om unionsoppløsningen med Sverige 13 august 1905. Fotograf: Knud Knudsen. Arkivet etter Formannskapet, Bergen Byarkiv.

Torgalmenningen fotografert under Folkeavstemningen om unionsoppløsningen med Sverige 13 august 1905. Fotograf: Knud Knudsen. Arkivet etter Formannskapet, Bergen Byarkiv.

Etter brannen 1561 ble det nevnt at det forbi Smørsgården på Stranden gikk en allmenning. Den må ha vært forholdsvis smal. At den ikke kom til å oppfylle hensikten som branngate, skyldtes at det midt på allmenningen var blitt reist to bygninger, og via dem spredte ildsvåden seg. Ellers ville ventelig 54 bygninger vært spart. I henhold til kongelig ordre ble Smørsallmenningen etterpå utvidet til ca. 15 m (24 alen). Dessuten ble det gjort et makeskifte mellom Kronen og Erik Rosenkrantz, som hadde hage vest for sin privatbolig Muren, reist etter brannen 1561. Hagen ble lagt ut til en 48 alen bred allmenning mot at Rosenkrantz fikk råderett over Sandviken mellom Mulelven og Gunnildarå (Storemølleelven). Reguleringen etter 1916-brannen førte til at Smørsallmenningen forsvant.

Brannen i 1582 godtgjorde Murallmenningens formål. Der stanset ilden. Dette førte til at flere nye allmenninger ble stukket ut. Vågsallmenningen (den nåværende Torgallmenning) skulle anlegges fra Lille Lungegårdsvann til Vågen med en bredde av 38 alen. Den nåværende Vågsallmenning, den gang kalt Rådstueallmenningen, ble regulert fra Lille Lungegårdsvann forbi Rådhuset til Torget. Fra Torget til Korskirken og videre østover ble det stukket ut en allmenning som er blitt kalt Nedre og Øvre Korskirkeallmenning. Dessuten ble det påbudt å utvide Vetrlidsallmenning og hovedgatene til 16 eller 12 alens bredde. De ideelle målsettingene ble ikke fullt ut oppfylt, bl.a. fordi det var uklare regler for vederlag for avstått tomtegrunn.

Vågsallmenningen fotografert i 1865. Bygningen til høyre er Bergen Børs før ombygningen, og bygningen sentralt i bildet er Norges Banks filial i Bergen.<br />Fotograf: Knud Knudsen.<br />Arkivet etter Formannskapet, Bergen Byarkiv.

Vågsallmenningen fotografert i 1865. Bygningen til høyre er Bergen Børs før ombygningen, og bygningen sentralt i bildet er Norges Banks filial i Bergen.
Fotograf: Knud Knudsen.
Arkivet etter Formannskapet, Bergen Byarkiv.

Brannen i 1623 fikk stort omfang fordi en «flyvendes Storm» gjorde at ilden også bredte seg mot vindretningen. Reguleringen førte til at Nykirkeallmenning ble anlagt i 30 alens bredde fra Vågen til Nordneshøyden. Murallmenningen og Vågsallmenning ble utvidet. Brannen i 1640 viste igjen at Murallmenningen svarte til hensikten. Vestre Murallmenning ble anlagt på vestsiden av høydedraget bak Muren, og Vetrlidsallmenning ble utvidet. Brannen i 1686 gav anledning til kongebrevet av 1692, som påbød anlegget av Nyallmenningen (nåværende Holbergsallmenning). Under den forholdsvis mest ødeleggende av alle bybranner, brannen i 1702, viste Nyallmenningen seg effektiv i motsetning til alle øvrige allmenninger. Visestattholder Frederik Gabel krevde at samtlige allmenninger skulle få en bredde av 100 alen, noe som ble gjennomført ved Vågen, mens andre allmenninger ble 75 alen brede. En ny allmenning, Domkirkeallmenningen, ble planlagt vestenfor bispegården (nå Bergen katedralskole) og til Manufakturhuset ved Lille Lungegårdsvann, men ble aldri realisert. Den siste av byens «store» allmenninger var Tollbodallmenning som ble anlagt etter brannen i 1756, men ikke fullført mot vest før 1895.

Gateløpet fra Sandviksveien til Ekregaten fikk 1896 navnet Søndre Almening, 1915–93 Søre Almenningen, nå Søndre Allmenning. Damsgårdsallmenning ble navnsatt 1880.

Skriv ut artikkel

1 svar
Vinter i Allehelgens gate. Udatert foto. Fotograf: Bjørn Lunde. Arkivet etter Morgenavisen A/S, Bergen Byarkiv.

Vinter i Allehelgens gate. Udatert foto. Fotograf: Bjørn Lunde. Arkivet etter Morgenavisen A/S, Bergen Byarkiv.

Allehelgens gate, fra Vågsallmenning til Nygaten, oppkalt etter Allehelgenskirken. Gatenavnet er kjent fra 1767.

Bygninger m.m.: 1. Her lå byens politikammer 1846–65, i den såkalte Magistratbygningen eller «annnekterte rådhus», som også har adresse Rådstuplass 5. – 2. Til 1992 Rådstuplass 2/3. Det tidligere hovedkontoret for Vestlandsbanken (1987–93 Fokus Bank, deretter Kreditkassen, i dag Nordea). – På eiendommene her hadde det siden middelalderen særlig vært skomakerverksteder. Den tidligere bygningen på Rådstuplassen 2 ble oppført for Peter Greve 1760, solgt av den senere eier Wollert Konow til kommunen 1862 og ombygd til Bergens Fødselsstiftelse. En bakbygning mot Vestre Skostredet, «Klokkehuset», som hadde tårnur med slagverk, og der Musikselskabet «Harmonien» ble stiftet 1765, ble revet 1867 og et bolighus for jordmorelever reist 1878. Etter at virksomheten ble flyttet til Kvinneklinikken 1927, hadde Gassverket ekspedisjonslokaler i den tidligere stiftelsen. Staten solgte eiendommen 1939, og Vestlandsbanken flyttet inn etter at dens kontorer var bombet. – Den tidligere Rådstuplassen 3 tilhørte 1778 generalauditør Heiberg og var eid av flere embetsmenn før Edvard Hagerup solgte huset 1884 og det ble ominnredet til Hotel Nordstjernen, senere Hotel Continental. Hansa Bryggeri var eier 1900–14. Det ble drevet som Vestmannaheimen 1914–36, deretter til 1940 som Heimen pensjonat. Landsbanken hadde kontor i bygningen 1914–23, og Vestlandsbanken fra 1926. – 3. Her lå Bergens tvangsarbeidsanstalt fra 1841 til den ble nedlagt 1913. Bygningen huset bl.a. Bergen politikammer 1916–65, da den ble revet for å gi plass for Sentrum Folkets Hus (se nr. 5). Nr. 3 var tidligere også en av adressene til Det annekterte rådhus (nå Rådstuplass 5). – 4. Til 1992 Rådstuplass 4. Tidligere Bergens Skillingsbank, i dag Handelsbanken Bergen Sentrum. – 5. Allehelgenshuset. Se også Folkets Hus. – Eiendommen som tidligere hadde adresse Allehelgens gate 6, og der Morgenavisen holdt til frem til nedleggelsen 1984, ble overtatt av politiet. Bygningen ble revet, og på eiendommen ble det reist et tilbygg til politikammeret, ferdig 1994 (ark. Jørgen Aall, Harald Løkeland og Øyvind Ragde), i dag Hordaland Politidistrikt.

Skriv ut artikkel

2 svar

Allehelgenskirken, første gang nevnt i skriftlige kilder som Allra heilagra kirkja 1181, en trekirke som lå på sørvestsiden av den daværende Vågsbunnen, omtrent der Det annekterte rådhus (hjørnet Allehelgens gate/Rådstuplass) nå ligger. Etter at den brant 1248, lot Håkon Håkonsson bygge en steinkirke på stedet, fullført av Magnus Lagabøte 1266. I 1276 ble det opprettet et hospital med 30 senger for fattige menn i tilknytning til kirken; fra 1308 var kirken kongelig kapell. Hospitalet hadde setstove og sovestove, men ser ut til å ha forfalt etter Svartedauden. Det var flere branner i Vågen-området på 1400-tallet, og det er ikke kjent når kirken brant. Men birgittinerne, som hadde overtatt Munkeliv klosters eiendommer, søkte om å få flytte inn i Allehelgenshospitalet 1442. Absalon Beyer nevner 1565 det høye kirketårnet og kirkegården. Da hadde det imidlertid i 1552 vært gitt tillatelse til å bruke rester av kirkemurene til nytt rådhus. De ble i stedet brukt til fyllmasser over et myrområde langs Vågen for å få forbindelse til Domkirken (Domkirkegaten). I 1559 blir Allehelgenskirken omtalt som «den øde kirke». Det meste som stod igjen, forsvant etter brannen 1623. Kjelleren hadde da vært brukt som fangehull; de siste ruiner tjente en tid som øllager. Rester av forgylt kobber ble funnet 1865, trolig fra et relikvieskrin, og finnes nå i Historisk museum.

Se også oversikt over Bergens middelalderkirker.

Skriv ut artikkel

3 svar

Pedek, A/S Petersen & Dekke, ble grunnlagt som personlig selskap av Christian Petersen og Johan J. Dekke 1887, og drev de første årene en tekstilfabrikk i en bygning i Verftsbakken (nå Georgernes Verft 3; se Kulturhuset USF). Bygningen brant 1892, men ble gjenreist med en gang. Petersen hadde 1879–87 stått i ledelsen for Hop Tricotagefabrik ved Hopsfossen i Fana, som han hadde grunnlagt sammen med sin fetter Jørgen Petersen, og da begge fabrikkene i 1890-årene hadde planer om å utvide virksomheten med nye anlegg i Sverige, ble resultatet at det ble opprettet et nytt selskap, A/S Petersen & Dekke – senere kalt Pedek, som omfattet fabrikkene i Bergen og på Hop samt den nye fabrikken i Borås. 1903 ble virksomheten i Verftsbakken flyttet til Hop, og samme år ble fabrikken i Sverige skilt ut som eget selskap. Fabrikkanleggene ved Hopsfossen, med adresse Wernersholmvegen 33, ble etter hvert betydelig utvidet, og produksjonen av trikotasje og kamgarnsstoffer krevde på det meste en arbeidsstokk på 350 personer.

I 1950-årene satset Pedek sterkt på eksport, og produksjonen ble utvidet med avdelinger på Møhlenpris, i Etne og Stavanger. For å stå sterkere i den internasjonale konkurransen fusjonerte Pedek 1965 med firmaet P. Christensen i Drammen i et nytt produksjons- og salgsselskap, A/S Teksal, men dette gikk over ende allerede året etter, og 1976 måtte også produksjonen på Hop avvikles.

Skriv ut artikkel