Månedlige arkiver: januar 2001

Øvregaten og Mariakirken, eller "Tyskekirken" (som den ble kalt tidligere) omkring 1870. Fotograf: Knud Knudsen. Arkivet etter formannskapet, Bergen Byarkiv.

Øvregaten og Mariakirken, eller «Tyskekirken» (som den ble kalt tidligere) omkring 1870. Fotograf: Knud Knudsen. Arkivet etter formannskapet, Bergen Byarkiv.

Øvregaten, fra Vetrlidsallmenningen til krysset Øvre Dreggsallmenning/Nye Sandviksvei, er byens og trolig landets eldste egentlige gate. Som Stretet er gaten nevnt 1135; i Magnus Lagabøtes bylov 1276 kaltes den Øvre Langstretet, og gikk da fra Domkirken (se Lille Øvregate). 1413 er gaten omtalt som Garpestretet (garp), 1527 er første gang vi møter den omtalt som Øvregaten, og året etter regner lensregnskapene opp alle eiendommene i «Øffregathenn». 1625 oppgis gaten å være 10 alen bred, og den strakte seg nordover helt til Bontelabo. Strøket her, mellom Bergenhus og Sverresborg, skiftet karakter etter at lensherren Christoffer Valkendorf hadde henvist de prostituerte hit fra deres tidligere tilholdssted i midtre del av Øvregaten, og vertshusene fulgte etter. Men bygningene mellom Mariakirken og Bontelabo ble revet under krigen med Sverige 1643–45, og omkring 1650 ble området fylt opp og veitet, slik at denne nordligste delen av Øvregaten ble til Koengen. – Ved Mariakirken svinger gaten litt mot øst rundt kirkens kor, som ble utvidet etter brannen 1248. Her stanset gateløpet inntil Nye Sandviksvei ble anlagt 1869–73. Ferdselen fra Øvregaten og nordover gikk før den tid over Nikolaikirkeallmenningen eller gjennom smauene opp mot Stølen.

Etter brannen 1702 kom det forbud mot å bygge øst for Bryggen. I sonen mellom bryggegårdene og Øvregaten ble tomtene tatt i bruk til kålhager, mens det i selve gaten ble plantet ut trær på 1700-tallet. 1870–72 ble gateløpet utvidet mot vest ved at det ble anlagt fortau, og gatebredden ble nå 20 alen på hele strekningen fra Vetrlidsallmenningen til Mariakirken. – 1989 ble byggeforbudssonen mellom Øvregaten og Bryggen opparbeidet til en park, kalt Bryggehagene.

Sommer i Øvregaten. Fotograf: Marius Solberg Anfinsen, Seksjon informasjon, 2013.

Sommer i Øvregaten.
Fotograf: Marius Solberg Anfinsen, Seksjon informasjon, 2013.

Byloven av 1276 regulerte all småhandel i byen, og bestemte bl.a. hvor de ulike håndverkerne kunne sette opp bodene sine. Utlendinger var utelukket fra å drive forbrukerhandel, et forbud som stod ved makt til langt ut på 1300-tallet. En stor del av detaljhandelen foregikk langs Øvregaten, og de ulike delene av gaten fikk navn etter de grupper av håndverkere og handlende som holdt til der. Regnet sørfra kunne man langs gaten finne skinnberedere, gullsmeder, kammakere, matselgere, klede- og lerretsselgere, smykkeselgere, malere, salmakere, skreddere, brynjemestere, sverdslipere, kistemakere og skjoldmakere. Gullsmedene, som var høyest estimert, holdt til mellom Martinskirkens og Steinkirkens (Columbakirkens) kirkegårder, på oversiden av gaten. I 1990 satte Gullsmedlauget i Bergen opp en minneplate over den tidligere virksomheten i gaten. De brannfarlige håndverk som bakere og smeder drev, var ikke tillatt inne i byen og ble derfor lagt ovenfor Øvregaten.

I høymiddelalderen var Øvregaten byens fornemste gate; her lå en rekke til dels store gårder på begge sider av gateløpet, foruten flere av byens kirker Martinskirken, Columbakirken, Nikolaikirken, Peterskirken og Mariakirken med sine kirkegårder. De mange kirkene i nabolaget forhindret imidlertid ikke at gaten utover på 1400-tallet utviklet seg til å bli byens sentrale gledeskvarter, med en vrimmel av skjenkesteder og bordeller. Det fantes i en periode 29 hus for «løse» kvinner i strøket her, inntil Christoffer Valkendorf fordrev de fleste av dem mot slutten av 1550-årene. Detaljhandelen hadde da flyttet til Bryggesporen og Skredderstredet (Kong Oscars gate) lenger sør i byen. – Sin respektabilitet gjenvant Øvregaten særlig etter brannen 1702, da denne gaten sammen med Dreggsallmenningen ble foretrukket som boområde av dem som hadde tilknytning til Bryggen.

Øvregaten tidlig på 1900-tallet. Trikken til Sandvikstorget (Linje 1) gikk gjennom Øvregaten. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Reguleringsvesenet, Bergen Byarkiv.

Øvregaten tidlig på 1900-tallet. Trikken til Sandvikstorget (Linje 1) gikk gjennom Øvregaten. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Reguleringsvesenet, Bergen Byarkiv.

Bygninger m.m.:10. Sigmunds Samlermarked. – 17. I bakbygningen er det rester av et kjellerhvelv, trolig egentlig rester av en middelaldersk bakerovn. Bakeren Hans Nagele søkte i 1441 om lov til å føre opp sin ovn mot muren av sikkerhetsmessige hensyn. Det har med kortere avbrudd vært drevet bakeri på eiendommen til 1953, da et glassmagasin overtok. – 19. Bergen Guide Service AS. – 2. Bergen Huseierforening. – 29. Her lå Rosenbergs sinnssykeasyl 1862–1909. Bygningen, som var gammel, ble rehabilitert og rommet 1947–83 Bergen butikkfagskole. Lokalene nyttes siden 1992 av Kyrre Skole. – 47. Eiendommen grenset på 1700-tallet til Nedre Stølen og Klingesmauet, tilhørte Johan Carbiner 1742–69, deretter Frederich Meyer, medeier av Brødretomten. Tanks videregående skole ble opprettet 1850 i hovedbygningen, som 1855 ble overtatt av Irgens og Holcks pikeskole; sistnevnte var opprettet 1853, drevet av Jan Greve 1875–86, deretter av Sofie Grieg, som 1887 flyttet skolen til Ole Bulls gate 4 (nå Nygaten 4). Bygningen var deretter bolighus til Bergens Læregutthjem overtok 1911. Totalskadd under eksplosjonskatastrofen 1944. – 50. Schøtstuene.

Skriv ut artikkel

Øvstebø (av norrønt Ófstibœr; den øverste gården), gnr. 64, gårdsbruk i Fana, ved Dyrdalselva sørvest for Dyrdalsvatnet. Gården, som i middelalderen tilhørte Nonnester kloster, ble overtatt av Vincens Lunge 1528, og lå senere under Lungegårdsgodset. Fortsatt gårdsdrift.

Skriv ut artikkel

Øvsttun (om navnet, se Nesttun), gnr. 44, gårdsbruk i Fana, på sørsiden av Midtunelva sørøst for Nesttun. Gården, som sammen med nabobrukene opprinnelig har vært en del av storgården Hjalmulfsland (Hjelmeland), var allerede i middelalderen delt i et selveierbruk og en halvpart som skal ha tilhørt Nonnester kloster. I 1519 var det registrert tre brukere, og klosterets part var fra slutten av 1500-tallet til 1836 eid av De Søefarendes Fattighuus (Sjøfarendes Aldershjem). På 1900-tallet ble deler av jorden utskilt til kirke, skoler og andre offentlige og private bygninger, men gården drives fortsatt.

Skriv ut artikkel

Apoteket Ørnen, Nygårdsgaten 2, åpnet i 1885, og flyttet til Lagunen i 1996. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Morgenavisen A/S, Bergen Byarkiv.

Apoteket Ørnen, Nygårdsgaten 2, åpnet i 1885, og flyttet til Lagunen i 1996. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Morgenavisen A/S, Bergen Byarkiv.

Apoteket Ørnen, ble grunnlagt 1885 (i drift fra 1886), og holdt til i Nygårdsgaten 2 til 1978, da det flyttet til Rasmus Meyers Allé 3 (Stenersenbygget). Apoteket ble igjen flyttet i 1996, da til kjøpesenteret Lagunen, der det gjenoppstod under navnet Apotek 1. Den store gullforgylte Ørnen som opprinnelig prydet apotekfasaden i Nygårdsgaten og senere interiøret i Stenersenbygget, fikk denne gangen imidlertid ikke lenger være med som flyttfugl. Se også artiklene Møhlenpris Apotek og Apotek.

Skriv ut artikkel

Østre Murallmenningen fra Markeveien/Klostergaten til Strandkaien/Østre Murallmenningen har navn etter Muren. Bygningen helt til høyre i bildet. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Reguleringsvesenet, Bergen Byarkiv.

Østre Murallmenningen fra Markeveien/Klostergaten til Strandkaien/Østre Murallmenningen har navn etter Muren. Bygningen helt til høyre i bildet. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Reguleringsvesenet, Bergen Byarkiv.

Østre Murallmenningen, fra Markeveien/Klostergaten til Strandkaien, har navn etter Muren, som ligger på allmenningens nordre del; het 1857–90 bare Murallmenningen, men fikk da tillegget Østre for å skille den fra den nyanlagte Vestre Murallmenningen. Tidligere var den også blitt kalt Rosenkrantz’ allmenning, etter lensherren Erik Rosenkrantz, som eide grunnen og en stor dobbeltgård her (Rosenkrantz’ hage) og oppførte Muren. Etter bybrannen 1561 kom det krav om å legge ut flere allmenninger, og kronen makeskiftet med Rosenkrantz, som til vederlag for hagen fikk området mellom Mulelven og Gunnildarå (Storemølleelven), et område som byen først fikk tilbake 1877. Bybrannen 1582 stanset ved Østre Murallmenningen, og godtgjorde at slike branngater hadde en funksjon. – Slyngveiene og beplantningen på allmenningens øvre del ble utført 1877.

Frem til brannen 1916 var det stor omsetning av kjøtt omkring Muren, og det ble sagt at hva Torget var for fiskehandelen, var denne allmenningen for kjøtthandelen. Det var et større antall kramboder av ulike slag, og i «Murebazaren» ved sjøkanten var det kjøtthandelsboder og bondestue for overnatting.

Bygninger m.m.: 8. Tidligere Muren pensjonat, fra 1992 natthjem for kvinner; se husvilleherberger.

Skriv ut artikkel

Fargelagt foto av Teatergaten med det gamle og det nye teateret. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Einar Oscar Schou, Bergen Byarkiv.

Fargelagt foto av Teatergaten med det gamle og det nye teateret. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Einar Oscar Schou, Bergen Byarkiv.

Den Nationale Scene, Engen 1, åpnet 1850 i Det dramatiske Selskabs bygning Komediehuset (Det Gamle Teater) under navnet Det Norske Theater på Ole Bulls initiativ. Henrik Ibsen var instruktør og konsulent 1851–57, Bjørnstjerne Bjørnson teatersjef 1857–59. At scenespråket var gjennomført norsk, betydde et skifte i landets teatertradisjon. Teateret fikk imidlertid ingen offentlig støtte, og måtte av økonomiske årsaker innstille driften 1863. Johan Bøgh luftet 1872 tanken om å gjenåpne teateret. Bergens Teaterforening ble stiftet like etter med Georg Fasting som formann og drivende kraft for å iverksette teaterplanen. Under Niels Wichstrøms ledelse ble teatret gjenåpnet i Komediehuset 1876. Navnet Den Nationale Scene fikk det fra 1906. Det første offentlige tilskudd fikk teateret med en kommunal bevilgning 1892, statsstøtte fikk det fra 1906. Men helt fra starten gav Bergens Sparebank årlig støtte til teateret. Kort etter begynte også Bergens Samlag for Brennevinshandel å gi driftsstøtte til teateret.

Den nasjonale Scene regnes som et av Norges fremste eksempler på monumentalbygninger i jugendstil. Arkitekt Einar Oscar Schous tegning av Den Nationale Scene. Arkivet etter arkitekt Einar Oscar Schou, Bergen Byarkiv.

Den nasjonale Scene regnes som et av Norges fremste eksempler på monumentalbygninger i jugendstil. Arkitekt Einar Oscar Schous tegning av Den Nationale Scene. Arkivet etter arkitekt Einar Oscar Schou, Bergen Byarkiv.

Teaterbygningen på Engen (eid av A/S Bergens Teater og Det dramatiske Selskab) ble oppført 1909 (ark. Einar Oscar Schou). Den anses som et klenodium i norsk jugendstil. Bygningen ble skadet under et bombeangrep 1940, noe som førte til en ombygning av teatersalen. I 2000 ble den ført tilbake til sin fulle prakt fra 1909. Den Lille Scene på loftet ble tatt i bruk som eksperimentelt teater 1967. Småscenen ble åpnet i et lokale øst for teaterbygningen 1982 (ark. Halfdan B. Grieg). Setekapasiteten i de forskjellige teatersalene kan varieres etter oppsetningens krav: Hovedscene (415–427), Lille Scene (70–99), Småscene (150–250). Publikumsfoajeen ble utsatt for ildspåsettelse 1983, men restaurert året etter. Bygningen ble fredet 1993. (Se også Bergens Teatermuseum.)

Den Nationale Scene ble fra 1933 drevet som en halvoffentlig teaterinstitusjon med to av fem styremedlemmer utpekt av stat og kommune. Fra 1963 fikk det offentlige styreflertall og fra 1972 alle styreplassene. Fra 1993 er DNS blitt et rent statlig aksjeselskap.

Den Nationale Scene med nyanlagt park rundt 1910.<br />Arkivet etter arkitekt Einar Oscar Schou, Bergen Byarkiv.

Den Nationale Scene med nyanlagt park rundt 1910.
Arkivet etter arkitekt Einar Oscar Schou, Bergen Byarkiv.

Fra 1850 til 2008 har teatret hatt et samlet publikumsbesøk på vel 12 millioner mennesker. De dramatikere som har hatt flest oppsetninger, er Henrik Ibsen (81), Ludvig Holberg (54) Bjørnstjerne Bjørnson (44), William Shakespeare (37) og Hans Wiers-Jenssen (33). Tragikomedien Jan Herwitz av Wiers-Jenssen har erobret plassen som publikums yndlingsskuespill. Det er spilt flest ganger og sett av flest mennesker. Nærmest kommer Ludvig Holbergs Jeppe på Bjerget og Henrik Ibsens Peer Gynt. Repertoaret har vekslet mellom klassisk drama og moderne teaterkunst, opera og operette. Flere av stykkene, bl.a. av Gerhard Garatun-Tjeldstø, er blitt spilt på nynorsk. De siste 25 år har barneteater blitt stadig viktigere, med skuespill særlig av Astrid Lindgren og Thorbjørn Egner. Teateret har også satset på vellykte maratonoppsetninger av klassikere som Aiskhylos’ Orestien, Amalie Skrams Hellemyrsfolket, en forestilling som varte i over ni timer, og My Fair Lady. DNS var først med å lansere Jon Fosse som dramatiker (1994). Siden spilles hans dramaer over hele verden. Gunnar Staalesens dramatikk er også blitt svært populær.

Den Nationale Scene ble skadet under et bombeangrep i 1940. Teatersalen måtte bygges om. Den fikk tilbake sin opprinnelige stil i 2000, etter omfattende restaurering. Fotograf: Ingfrid Bækken, Bergen Byarkiv.

Den Nationale Scene ble skadet under et bombeangrep i 1940. Teatersalen måtte bygges om. Den fikk tilbake sin opprinnelige stil i 2000, etter omfattende restaurering. Fotograf: Ingfrid Bækken, Bergen Byarkiv.

Meget hyppig engasjerte instruktører, utenom teatersjefene, har vært Otto Homlung, François Rochais, Pål Øverland og av scenografer Per Fjeld, Helge Hoff Monsen og Åse Hegrenes. Som formann for styret i teatret fungerte Christian Michelsen fra 1895 til sin død 1925. De som senere har innehatt vervet lengst er Arnljot Strømme Svendsen (1960–92) og Dag Steinfeld (1997–2007). Gjennom tidene har tallrike skuespillere vunnet varig plass i publikums sinn og erindring. Deres viktige roller, skuespill og seire finnes omtalt i den rike litteraturen om DNS, især de fire bind om teatrets historie utgitt mellom 1926 og 2007, den siste, Teater i 25 år 1987–2001, av Arnljot Strømme Svendsen.

Noen av teatrets mest kjente skuespillere var i årene etter 1850 Johannes Brun og Lucie Wolf, og i årene etter 1876 Albert Bøgh, Bernt Johannessen, Fredrik Garmann, Octavia Sperati, Gustav Thomassen og Karl Bergmann som debuterte 1901 og i 1931 ble teatersjef. Fra 1930–årene til nå ble disse kongelig beæret: Magda Blanc, Aagot Ekeby, William Ivarson, Kjetil Bang-Hansen, Bentein Baardson, Rolf Berntzen, Helge Jordal, Lothar Lindtner, Grete Nordrå, Hjørdis Ring, Astrid Schwab og Knut Thomassen. Andre kjente skuespillere i etterkrigstiden er Hans Stormoen, Kolbjørn Buøen, Eilif Armand, Norma Balean, Eva Bergh, Svend von Düring, Thor Hjorth-Jenssen, Frode Rasmussen, Karin Simonnæs, Kjell Stormoen og Bjørn Sothberg.

Den Nationale Scene, detaljtegning. Arkivet etter arkitekt Einar Oscar Schou, Bergen Byarkiv.

Den Nationale Scene, detaljtegning. Arkivet etter arkitekt Einar Oscar Schou, Bergen Byarkiv.

Av Den Nationale Scenes kunstnere gjennom tidene er følgende hedret med et maleri i teatrets portrettsamling (her nevnt alfabetisk): Bjarne Andersen, Rolf Berntzen, Magda Blanc, Johannes Brun, Albert Bøgh, Johan Bøgh, Svend von Düring, Johanne Dybwad, Aagot Ekeby, Joachim Holst-Jensen, Earle Hyman, William Ivarson, Bernt Johannessen, Doris Johannessen, Kristoffer Kavli, Lothar Lindtner, Henrich Meyer, Agnes Mowinckel, Hans Jacob Nilsen, Christian Sandal, Karin Simonnæs, Bjørn Sothberg, Octavia Sperati, Gisle Straume og Hans Wiers-Jenssen.

Det er skulpturer av Ole Bull (helfigur av Ambrosia Tønnesen, gipsportrett av Sofus Madsen), Bernt Johannessen (byste av Sofus Madsen), Johanne Dybwad (helfigur av Per Ung, relieff av Wilhelm Rasmussen), Svend von Dúring (byste av Siri Aurdal), Earle Hyman (byste av Siri Aurdal), Gisle Straume (byste av Kari Rolfsen), Johannes Brun (byste av Sofus Madsen), Karin Simonnæs (byste av Per Ung), Ludvig Holberg (helfigur av Matias Skeibrok), Chr. Sandal (byste av Sofus Madsen), Lorentz Thyholdt (byste av Dyre Vaa), William Ivarson (byste av Dyre Vaa), Eilif Armand (byste av Per Ung), dessuten relieffer av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson.

Teatersjefer ved Den Nationale Scene, t.o.m. 2009

1879–82Johan Bøgh
1882–89Gunnar Heiberg
1890–95Johan Irgens Hansen
1895–98Olaf Hansson
1899–1900Hans Aanrud
1900–05Gustav Thomassen
1905–07Anton Heiberg
1908–09Olaf Hansson
1910–24Ludvig Bergh
1924–25Christian Sandal
1925–31Thomas Thomassen
1931–34Karl Bergmann
1934–39Hans Jacob Nilsen
1939–46Egil Hjort-Jenssen
1946–48Stein Bugge
1948–52Georg Løkkeberg
1952–61Per Schwab
1961–63Bjarne Andersen
1963–67Gisle Straume
1967–76Knut Thomassen
1976–82Sven Henning
1982–86Kjetil Bang-Hansen
1986–96Tom Remlov
1996–97Ketil Egge
1997Aksel-Otto Bull
1998Lars Arrhed
1998–2001Bentein Baardson
2001–07Morten Borgersen
2008–Bjarte Hjelmeland
Skriv ut artikkel

Øysteins gate, fra Langes gate i et vestlig plan til Sydneskleiven, i et østlig til Magnus Barfots gate, oppkalt 1884 etter kong Øystein Magnusson (ca. 1088–1123). Før 1994 Øisteins gate.

Bygninger m.m.:3. Universitetets Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap.

Skriv ut artikkel