Hva
Sandfarten er her betegnelse på fraktingen av sand som foregikk sjøveien fra bygdene rundt Osterfjorden og i Sunnhordland til Bergen by og havn fra 1870-årene og frem til 1960-årene.
Handelen med sand var resultat av en langvarig prosess; fra utgraving og ombordlasting til føring og lossing. Det endelige salgsproduktet var sand av ulike slag; mure-, pusse-, støpesand og singel. Sanden ble levert direkte til forbrukerne i Bergen med fartøy spesielt brukt til dette formålet, sandfarten.
Sandgruveeierne og sandskuteeierne
Det var de som eide jord, bøndene og småbrukerne, som også eide og drev sandtakene og sandgruvene. Fraktefartøyene var derimot eid av sandfrakterne selv. Dette var helst husmenn, losjerende og andre som ikke hadde tilgang til jord. Frakterne kjøpte sanden av gruveeierne. I 1930-årene gikk en del av sandgruvene til lands tomme og sandfrakterne begynte selv med sandgraving fra sjøen. Imidlertid måtte de betale en avgift til grunneierne.
I 1915 organiserte disse to gruppene seg; Osterfjorden Sandgrubeierforening og Osterfjorden Fartøiforening.
Markedet
På 1890-tallet og fra 1910 og fremover var Bergen preget av stor byggeaktivitet. Dette kom av flere forhold, som befolkningsvekst, bybranner, bygningsloven av 1899 og konjunktursvingninger. De kommunale myndigheter påla allerede fra 1840-årene sentrale deler av byen murplikt, noe som medførte stort behov for muresand og pussesand. Etter århundreskiftet ble det bygd mer og mer i betong, så etterspørselen etter støpesand og singel økte også. I 1930-årene trengte ellers havneingeniørvesenet mye grus og stein til fyllmasse til de nye kaianleggene i Bergen.
Det ble levert sand, singel og grus til distriktene rundt byen også, blant annet til Veivesenets veiarbeid, bygningsmateriale til fabrikkbygninger m.m.
Ved ankomst til Bergen havn måtte sandfartøyets skipper umiddelbart gå på havnevesenets kontor for å bli bokført og for å få kølapp til kaiplass for «lossetørn». Fartøyene lå så ved kai og solgte sand rett fra lasterommet. De kunne derfor ikke forlate lossestedet før alt var ekspedert. Sanden ble omsatt direkte til forbrukerne, som for det meste var murmestere og etter hvert også entreprenører. Sandsalget ble senere formidlet gjennom firma i Bergen, såkalte sandkontor som Urdal Sandkompani og Geelmuydens Sandkontor. Etter ferdiglossing gikk skipperen til byggeplassene for å motta kvittering på den leverte sanden.
Sandfartøyene lå ved flere kaier alt etter som hvor det var byggearbeid på gang. Plasseringen ble bestemt av sandkontorene. Sukkerhusbryggen, Strandkaien og Årstadkaien var de mest brukte kaiene for sandlossing. Ved århundreskiftet kostet det 40 øre pr. døgn å ligge ved kai.
Lossing skjedde ved hjelp av en lossebom og baljer på ½ tønnemål, det vil si 70 l. Baljene ble heist eller sveivet opp av båten med håndkraft. Det innebar en lette i arbeidet da dekksmotoren og motoriserte fartøyer ble tatt i bruk. Dette medførte høyere tempo, kortere reisetid og dermed økning i frakteinntektene.
Bergen sandsilo
I 1939 bygde Geelmuydens Sandkontor Bergen sandsilo. Det er et aksjeselskap med blant annet sandgruveeierne som medeiere. Initiativtakeren var innehaveren av sandkontoret, Sigrid Geelmuyden. Hun så problemene med at frakterne kunne risikere å måtte vente lenge på tur for lossing, da murmestrene og entreprenørene kjøpte i smått. Den nye sandsiloen tok i mot hele laster, så nå kunne fartøyene losse alt på en gang. Sanden ble levert videre til forbrukerne på landsiden. Dette innebar en klar forbedring og lette i arbeidet for sandfrakterne.
Bergen kommune
I 1871 bygslet Bergen kommune et gatesteinsbrudd på Stamnes. Steinen som ble brutt her ble brukt til brolegging blant annet av området ved Nykirken i Bergen. Ellers bygslet kommunen fra 1917 en egen sandgruve på Stamnes. Kommunen benyttet da et eget fartøy, «Karl I» til frakten. Sanden skulle brukes til arbeid i regi av kommunen. Kommunens økende behov for sand til ulike kommunale arbeider førte også til at det i 1917 ble opprettet en kommunal stilling som «Sjef for kommunens sanddrift og betongstøpning» under Magistratens 2. avdeling. Stillingen, som ble opphevet i 1929, skulle administrere blant annet kommunens sanddrift og de arbeider som ble utført i forbindelse med dette.
Hvor
Opplysninger om sandfarten fines først og fremst i Havnekontorets meldeprotokoller (A-0742 If-serien) som registrerte trafikken på havnene.
Hvilke opplysninger
I Havnefogdens arkiv (A-0742, If-serien) finnes meldeprotokoller for småfartøyer som anløp Bergen havn i perioden 1884-1941. Disse protokollene inneholder opplysninger om skipperens og fartøyets navn samt fartøytype og drektighet, hjemsted, avgangsted og last, som oftest var sand, singel, gatestein og/eller ved. Fra 1915 inneholder meldeprotokollene også opplysninger om megler eller mottaker. Fartøyene ble ført inn kronologisk med tidsangivelse (dato og klokkeslett).
Meldeprotokollene registrerte således deler av innenlandstrafikken og fungerte som «køordner» for mindre fartøy som skulle losse/laste. Videre ble de benyttet som grunnlagsmateriale for å bestemme kaiavgiftens størrelse for det enkelte fartøy samt til å utarbeide statistikk. Kilden forteller at skøyter og jakter var de mest vanlige transportmidlene til denne farten.
I Hs-serien, Rapporter vedrørende avgifter for sand- og potetfartøy fra 1926, finner vi havnebetjentrapporter til Havnekontoret vedrørende innbetaling av avgifter for slike fartøy. Serien inneholder ikke navn på fartøyene.
Havnekontorets sakarkiv (Db-serien) inneholder enkelte spredte opplysninger om sandfaten, sandskutene og sandkontorene.
Lover mv. knyttet til emne
- Lov 24. juli 1827 om havne- og ringvesenet
- Reglement for Bergen havn 1878
- Reglement for Bergen havn 1891
- Lov 10. juli 1894 nr. 1 om havne- og ringvesenet
- Lov 12. april 1899 om bygningsvesenet i Bergen
- Lov 22. februar 1924 nr.2 om bygningsvesenet
- Lov 24. juni 1933 nr. 8 om havnevesenet
Klausulering og tilgang
Arkivmaterialet er fritt tilgjengelig etter lesesalsreglement.
Prosedyrer for bestilling/fremfinning
Vanlige bestillingsrutiner.
Litteraturhenvisning
-
Achen, Henrik v.: Bygningsvesenet i Bergen 1830-1971. Med særlig henblikk på bygningskontrollen. Administrasjonshistorie og byggesaksbehandling 1830-1971. Veiledning i bruk av arkivene. Bergen Byarkivs skrifter, rekke A nr. 1. Bergen Byarkiv 1983.
- Berg, Adolph: Bergens Havnebetjenters Forening 1908-26.april-1933. Bergen 1933
- Ertesvaag, Egil: Bergen bys historie III. Bergen 1982
- Fjellheim, Bjørn: Sand å føre -singel å selge. Magistergradsavhandling i etnologi. Oslo 1982
- Fossen, Anders Bjarne: Bergen havn gjennom 900 år I. Bergen 1985
-
Haaland, Anders: Bergen havn gjennom 900 år II. Bergen 2005
-
Korsvold, Jens: Bergens Havnebetjenters Forening 1908-1958. Bergen 1958
-
Sand og singel fra Osterfjorden : hundreårsskrift for uttak og føring av sand og singel i Osterfjorden. Utgitt av Osterfjorden fartøy- og sandeigarlag A/L. Bergen 1971
Opplysninger hos andre
En generalforsamlings- og styreprotokoll (1939-1952) fra Geelmuydens Sandkontor finnes ved Statsarkivet i Bergen.
Lister og referanser
BBA A-0742 Bergen kommune. Havnekontor/havnefogd:
- Db – Saksarkiv, alfabetisk, etter år og sak, 1918-1972, 1918 – 1972, 256 stk.
- Hs – Rapporter vedr. avgifter for sand- og potetfartøy, 1926 – , 1 stk.
- If – Meldeprotokoller, 1884 – 1941, 12 stk.
- Is – Løsfunn fra I-serien, Meldeprotokoll 1910-1916, 1 stk.
2 Tilbaketråkk