Hva

Udatert tegning som viser slakterier som måtte nedlegges. Fire av dem lå i Skuteviken, ett i Strømgaten.

Slaktehuset består av en bygningsgruppe ved sjøkanten på nordsiden av Rothaugen der det fra 1919 til 1970 ble drevet kommunalt slakteri.

I tidligere tider innebar slakting ofte uhygieniske tilstander. Ut på 1800-tallet ble det kjent at bakterier i kjøtt kunne gjøre folk syke og at noen sykdommer fra dyr, til forskjell fra fisk, kunne overføres til mennesker. Det ble innført omsetningsregulering og kjøttkontroll og i 1892 kom så loven som medførte at slakting «… af Husdyr, hvis Kjød skal benyttes til Menneskeføde, skal foregaa i det kommunale Slagtehus». Samme år nedsatte Bergen kommune en Slaktehuskomite.

Det gikk hele 20 år før det ble tatt en endelig beslutning om bygging. De fleste av byens private slakterier lå i Skuteviken, rett syd for Rothaugen. Det nye «Bergens kommunale Slagtehus og Kvægtorvanlæg» skulle anlegges på nordsiden av Rothaugen, noe lenger vekk fra byen. Området bar navnet Småmøllen og lå ved utløpet av Mulelven som til 1877 hadde dannet grensen mellom byen og Sandviken.

De første tegningene av «Slagtehusanlæg i Småmøllen» er fra 1906 og er signert Kaspar Hassel. Hassel var fra 1910 stadsarkitekt og kom til å stå ansvarlig for utforming av en rekke kommunale bygninger i Bergen, bl.a. Rothaugenkomplekset og Rothaugen skoler på høyden rett syd for slaktehuset. Byggearbeidene tok til på samme tid som verdenskrigen 1914 – 1918 brøt ut. Den internasjonale situasjonen førte til dyrtid og vanskelige forhold også i det nøytrale Norge. Et slikt stort avansert industrielt anlegg måtte eksempelvis skaffe teknisk utstyr fra det krigførende Tyskland.

Anlegget sto ferdig i 1919 og ble en av byens største arbeidsplasser. En av oppgavene var mottak av og nattely for levende dyr, noe som inntil da hadde foregått ved Havnefjøset på Koengen som lå like ved Skuteviken. Jernbanesporet som hadde sitt endestopp her, ble nå ført videre i tunell fra Skuteviken til Slaktehuset.

Etter nedleggelsen av slakterivirksomheten i 1971 sto bygningene lenge til nedfalls. Området var noen år regulert til boligformål, men da «markedet forsvant» mot slutten av 1980-tallet ble prosjektene skrinlagt. Det gikk mot krise i byggebransjen og vanskeligheter for gjeldstyngede boligkjøpere.

Området er nå i privat eie. De tidligere hengehaller, staller og gjødselshus er rehabilitert og benyttes til forretningsformål. Bygningsmassen er verneverdig og er i Kulturminneplanen for Sandviken angitt som et moderne teknisk kulturminne.

Hvor

Den tyske leverandørs tegning fra 1915 i forbindelse med kjølemaskinanlegget.

Arkivmateriale om bygging av Slaktehuset finnes i Byarkitektens arkiv (A-0513 serie Fc). Materiale kan også finnes i arkiver fra andre deler av bygningsvesenet, bl.a. Rådmannen for 4. avdeling (A-0511), 4. Borgermester (A-0512) og Byggeprosjektavdelingens arkiv (A-2695).

Hvilke opplysninger

Brev fra 1916 angående ozonanlegg. Det fremgår at eksport fra Tyskland forutsatte retur av kobber.

Materialet som gjelder Slaktehuset og som ligger i Byarkitektens arkiv omfatter anbudsdokumenter, kontrakter, omkostningsoverslag, bygningsanmeldelser og noe tegningsmateriale, bl.a. tegninger i forbindelse med prosjektering i tidlig fase. Her er få bygningstegninger, men en del som knytter seg til anbud og leveranser. Det vises for øvrig til det som er skrevet i egen artikkel om byarkitekten angående arkivmateriale som ofte vil være bedre representert i arkiver etter andre deler av det kommunale bygningsvesen.

Byarkitektens arkiv er ordnet og registrert med støtte av Husbanken, Region vest.

Lover mv. knyttet til emne

  • 1892.06.27, nr. 3: Lov om kommunale slaktehus og kjøttkontroll.
  • 1899.04.12, nr.1: Lov om bygningsvesenet i Bergen.

Klausulering og tilgang

Materialet er fritt tilgjengelig.

Prosedyrer for bestilling/fremfinning

Vanlige bestillingsrutiner.

Litteraturhenvisning

Skriv ut artikkel

Skrevet av