Hagebyer og hageforsteder

Hva

Det var engelskmannen Ebenezer Howard som rundt 1900 lanserte en teori om å opprette hagebyer som alternativ til industribyenes vekst. Som følge av industrialiseringen hadde mange flyttet inn til storbyene for å få arbeid, noe som resulterte i storbyer med overbefolkede slumområder med elendige sanitære forhold og høy dødelighet.

Howard ønsket å forene det beste fra by og land og mente dette kunne gjøres gjennom en systematisk desentralisert byplanlegging og bygging av hagebyer av begrenset størrelse. Klynger av små hagebyer skulle samarbeide og samordnes slik at de ble selvforsynte og på den måten utgjøre et reelt alternativ til storbyene.

I praksis var det ikke mange byer som ble realisert i samsvar med Howards ideer, men det ble bygd en rekke hageforsteder i tilknytning til byene. Dette var rene boligområder, men ble i samtiden omtalt som hagebyer. Howards tanker om større sosial rettferdighet gjennom bedre boliger og spredt bebyggelse omgitt av grøntarealer fikk imidlertid stor innflytelse på byplanleggingen.

Den første hagebyen, Letchworth utenfor London, ble bygd i 1902 og hagebyideen spredte seg raskt til andre land. Stilmessig ga den engelske innflytelsen seg ulike uttrykk, viktigere var ideene som ble formidlet: tradisjonalismen, betydningen av lokal materialbruk og en riktig plassering i terrenget, husets samhørighet med naturen og ikke minst det egne hjemmets verdiinnhold. Snart oppsto varianter av hagebyen i en rekke land som bl.a. Tyskland, Østerrike, Nederland, Belgia, USA, Sverige og Danmark, men lokale forhold og holdninger var avgjørende for hvordan hagebyideen ble realisert.

Hagebyideen ble tidlig kjent i Norge, bl.a. gjennom tidsskriftet «Egne hjem», utgitt av Egne-Hjem foreningen. Senere ble foreningen Norsk forening for boligreformer et viktig talsrør for Ebenezer Howards ideer her hjemme. Hagebyideene fikk stor betydning for fremveksten av en egen norsk byplanlegging. Boligsak og byplanlegging ble sett på som to sider av samme sak og det gjaldt å planlegge byene slik at innbyggerne kunne bo og trives – og da helst i egne hjem med hager. Det var stor tro på boligforholdenes betydning for menneskene, ikke bare helsemessig, men også moralsk. Se artikkelen Egne-hjem.

Det var særlig i planleggingen av nye industristeder og boligområder i byene påvirkningen fra hagebybevegelsen kan spores i Norge. Ensidige industristeder som Rjukan og Høyanger ble anlagt etter «hagebyprinsippene», og i enkelte bykommuner ble det bygd småhusområder hvor det var fokusert på boligstandard, lys, luft og grøntarealer. Flere av de såkalte hagebyene har kobling til sosial boligbebyggelse. Dette gjelder for eksempel Ullevål hageby i Oslo (1916-21), Lillegården hageforsted i Trondheim (1917-19) og Nymark i Bergen (1923-29). Mesteparten av det som ble bygd var imidlertid større hus med småleiligheter. Men også her ble det forsøkt å skape bedre hygieniske og estetiske løsninger.

I Bergen ble det i løpet av 1920-årene bygd flere boligområder som ble omtalt som hagebyer, men som ikke har «hageby» i navnet. Nymark er allerede nevnt, andre er Nyhavn i Sandviken, Finnbergåsen og Pinnelien. Både Nymark, Finnbergåsen og Nyhavn ble bygd av Bergen kommune etter det såkalte selvbyggersystemet. Formålet var å få redusert byggekostnadene slik at også ubemidlede skulle ha råd til å bo i egne hjem med hager. Slik gikk det likevel ikke.

Hagebyen ble først og fremst forbundet med godt planlagte boligområder og benevnelsen ble brukt som et kvalitetsstempel. Utover på 1930-tallet ble det bygd flere «hagebyer» for de mer velstående som Jægers Minde hageby i Ytre Sandviken og Tveiterås hageby i Fana. Etter 2. verdenskrig ble det også bygd en rekke nye villaområder med «hageby» i navnet: Øvsttun hageby, Nedre Nattland hageby, Ulsmåg hageby, Everhøy hageby, Furudalen hageby, Montebello hageby og Storetveit hageby, for å nevne noen.

Hvor

Opplysninger om hagebyer eller hageforsteder i Bergen og de tidligere omegnskommunene Arna, Fana, Laksevåg og finnes i en lang rekke arkiver: arkivene etter bygnings- og reguleringsvesen, i enkelte arkitektarkiver, i formannskapsarkiver m.v. Se Opplysninger hos andre og Lister og referanser.

Opplysninger finnes også i de trykte kommuneforhandlingene for Bergen.

Hvilke opplysninger

Opplysninger om de «hagebyene» som ble bygd av kommunen eller med kommunal støtte finnes i arkivene etter den kommunale bygnings- og eiendomsadministrasjonen i Bergen, det vil si arkivene etter Rådmannen for 4. avdeling (A-0511), Byarkitekten (A-0513), Boligarkitekten (A-0514), Boligrådet (A-0518) og Byggprosjektavdelingen A-2695). Her er korrespondanse, byggprosjektmateriale, tegninger osv.

Arkivene etter Reguleringsvesenet i Bergen (A-0967) og Planavdelingen A-4615) inneholder dokumentasjon om planlegging og regulering av boligområdene.

Arkivene etter Bygningssjefen (A-0430 inneholder bl.a. byggesaksmapper med byggemeldinger, tegninger, ferdigattester etc. For omegnskommunene se artiklene Bygningsdokumentasjon i tidligere Haus/Arna kommune, Bygningsdokumentasjon i tidligere Fana kommune, Bygningsdokumentasjon i tidligere Laksevåg kommune, Bygningsdokumentasjon i tidligere Åsane kommune.

Arkivet etter arkitekt Leif Grung (A-2123) inneholder bl.a. tegninger av «hagebyene» Nymark, Jægers Minde og Tveiterås.

Klausulering og tilgang

Med unntak av arkitektarkivene, som kan være klausulert, er materialet fritt tilgjengelig for bruk.

Lover og bestemmelser knyttet til innsyn og tilgang

Prosedyrer for bestilling/fremfinning

Vanlige bestillingsrutiner.

Litteratur og kilder

Nielsen, Mona: «Med hjem skal landet bygges». Egne hjem og hagebybevegelsen i Norge. Utdrag fra boligsakens historie. Hovedfagsoppgave i kunsthistorie. Universitetet i Bergen 1984.
Nielsen, Mona: Første fase i utbyggingen av Årstad. Realiseringen av nye bolig- og byplanideer. I Byarken. Informasjonsblad for Bergen Byarkiv/Lokalhistorisk Arkiv i Bergen. Nr. 4. 5.årg. 1995.
Jacobsen, Petter Tønder: Sosial boligbygging i Bergen 1910 – 1930. Hovedfagsoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Bergen 1990.
Jacobsen, Petter Tønder: Fra leiegård til selvbyggerhus. Trekk fra Bergen kommunes boligbygging, 1914-30. I boken «Nye hjem. Bomiljøer i mellomkrigstiden». By og bygd XXXV. Norsk Folkemuseums årbok 1997-1998. Oslo 1998.
Gullachsen, Bjarte: Leif Grung og Jægers haveby. I Gamle Bergen årbok 2007.
Roald, Hans-Jacob: Byplanen. En historie om utviklingen av Bergen by. Bergen 2010.
Martens, Johan Ditlef: Århundres norske boligprosjekter: 1900-2000. Den Norske stats husbank/Norsk arkitekturmuseum. Oslo 2000. Tilgjengelig digitalt.

Opplysninger hos andre

Spesialsamlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen oppbevarer fotografier av noen av hagebyene. En del av disse er tilgjengelig digitalt i Marcus.

Lister og referanser

Bergen:

BBA/A-0511 Bergen kommune. Rådmannen for 4. avdeling
BBA/A- 0513 Bergen kommune. Byarkitekten
BBA/A- 0518 Bergen kommune. Boligrådet
BBA/A-0967 Bergen kommune. Reguleringsvesenet
BBA/A-4615 Bergen kommune. Planavdelingen
BBA/A-0430 Bergen kommune. Bygningssjefen
BBA/A-0155 Bergen kommune. Finansrådmannen
BBA/A-0003 Bergen kommune. Formannskapet
Ulike tekniske etater i Bergen som vei, vann og kloakk

De tidligere omegnskommunene Arna, Fana, Laksevåg og Åsane:

Her er arkivene etter de ulike formannskapene sentrale, likeledes arkivene etter regulerings- og bygningsvesen. Se artiklene Bygningsdokumentasjon i tidligere Haus/Arna kommune, Bygningsdokumentasjon i tidligere Fana kommune, Bygningsdokumentasjon i tidligere Laksevåg kommune, Bygningsdokumentasjon i tidligere Åsane kommune.

Skriv ut artikkel