I henhold til Byloven av 1276 tilkom det huseierne å sørge for renholdet; særlig var det viktig før julehelgen. Tilsynsplikten ble senere lagt under byfogden. Hverken borgere eller myndigheter tok oppgaven særlig alvorlig, og for at avfallsdyngene ved husene skulle bli fjernet, måtte det settes i gang en aksjon. Selv om forholdene på Bryggen var bedre enn ute i byen, måtte lensherren Christoffer Valkendorf i 1557 pålegge de tyske skomakerne å sørge for renholdet av «Broen mellom Domkirken og Rådstuplassen». Skikken med å la griser gå løse om natten for å rote i avfallet som de fant på allmenningene, på åpne plasser (som «Borgernes Munsterplats», altså ekserserplassen på Engen) eller i fjæren, ble det ikke slutt på før omkring 1800. Det vanlige var å dumpe avfall i Vågen. En avis skrev i 1833 at hundrevis av lass med boss og avfall hver natt blir tømt i Vågen, slik at fisken i kistene kreperer før den blir brakt til markedet. Koleraepidemien i 1848 viste situasjonens alvor. En kommisjon som ble nedsatt, konkluderte 1857 i sin rapport at det offentlige måtte organisere gaterenholdet og annen renovasjon. Noen feieplikter hadde huseierne etterkommet, spesielt på lørdag ettermiddag, og for en tid ble tukthuslemmer brukt til renholdsarbeid. Bergen var den første byen i landet som fikk en kommunalt organisert renovasjon, men det skjedde først 1881, og alt avfall ble som før tømt i Vågen eller kjørt til Præsidentdungen ved Lille Lungegårdsvann. Ingeniørvesenet hadde oppsyn med arbeidet. Gatefeierne var i virksomhet hver dag fra kl. 4 til 9, om ettermiddagen fra kl. 13 til 17 eller 18. På helligdager hadde de to øktene halv bemanning. Snørydding var avhengig av behovet. Veivesenet overtok ansvaret for gaterenholdet i 1898, og maskiner ble tatt i bruk. – Se også Renholdsverket og Ren Bergen.