Damsgård hovedgård, Alléen 29, gnr. 154, opprinnelig gårdsbruket Hásteinar (eg. høy stein, antakelig etter Damsgårdsfjellet), som i middelalderen tilhørte Munkeliv kloster. Gården ble skjøtet til rådmann Tønnes Klaussøn av Frederik 2, som en påskjønnelse for at han hadde utrustet et krigsskip under Den nordiske sjuårskrig (1563–70), og fikk navnet Damsgård etter sønnen og arvingen Dam Tønnessøn. Stiftamtskriver Severin Seehusen (1664–1726, adlet 1720 med navnet de Svanenhielm) eide Damsgård tidlig på 1700-tallet, og etter ham satt svigersønnen Hans Hvid og dennes sønner med stedet. Generalkrigskommissær Joachim Christian Geelmuyden (1730–95, adlet som Gyldenkrantz 1783) overtok eiendommen 1769, og lot hovedbygningen ombygge i 1770-årene, så den fikk sin rokokkofasade.

Omkring 1800, da Bergen var en stor, travel og rik by, fantes hele 70 slike lyststeder i byens omegn. Det flotteste av dem alle var Damsgård, som ubeskjedent vendte sin slottsaktige fasade mot både skipstrafikken og byen. Damsgård hovedgård er rokokkoarkitekturens hovedverk i Norge og Europas kanskje best bevarte trebygning fra denne perioden. I 1796 ble Damsgård kjøpt på auksjon av Herman Didrich Janson. Han var skipsreder og hoffagent og ikke minst kjent som Nina og Edvard Griegs oldefar. Hans etterkommere brukte eiendommen som helårsbolig fra 1880.

Mange bergensere kjenner bygningen som Jansongården. Slekten tok godt vare på sin “juvel”, og ble sittende med den til 1982. Den ble da kjøpt av Bergen kommune og Hordaland fylke, som umiddelbart overdro den til Vestlandske Kunstindustrimuseum. Huset er fredet. Den karakteristiske rokokkobygningen har vært gjenstand for omfattende restaureringsarbeider, og anlegget ble åpnet som museum 1993. To murinnhegnede hager av tradisjonell Bergenstype fra 1700-tallet er også restaurert – med autentiske prydplanter, grønnsaker, urter, busker, trær, statuer og springvann. Damsgård hovedgård er fra 2005 en del av Bymuseet i Bergen.

Tidligere riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen skriver om hageanlegget på Damsgård: “Hele den bergenske prakt- og naturglede – slik den avspeiler de europeiske strømninger – var nedfelt i anlegget. Den mer formelle have var “Herrens have” – Østhaven. Her var også plass for de mer praktiske behov: gulrøtter, kål og urter. “Fruens have” – Vesthaven – fikk Piledam og Karpedam. Men det var også en “Engelsk have” – en naturpark i miniatyr – bak anlegget, med broer og slyngete stier.”